Bør alle slippes til i debatten?

KRONIKK: ODA RYGH

Skribent og kommunikasjonsrådgiver

Pressens faglige utvalg (PFU)Pressens faglige utvalg (PFU)PFU er et organ som behandler klager mot pressen i Norge for brudd på god presseskikk. er nidkjær angående et sentralt punkt i Vær Varsom-PlakatenVær Varsom-Plakatenet sett med etiske retningslinjer som norske journalister og redaktører skal følge.: Samtidig imøtegåelse på sterke anklager – og tilsvarsretten.

Det vil si at dersom du nevnes i et meningsinnlegg så må du få lov til å svare. Om meget sterke påstander i en samtidig kommentar.

Konklusjonene i PFU og Redaktørforeningens utsagn fungerer nær som dommer i rettssystemet: De setter presedens.presedens.Presedens betyr at en tidligere avgjørelse brukes som en rettesnor for hvordan lignende saker skal behandles i fremtiden.

Tilsvarsretten har en åpenbar begrunnelse.

Du skal ikke sitte igjen med plett på ditt navn og rykte uten å kunne korrigere faktafeil.

PRESSENS HUS: Pressens Hus holder til i krysset Prinsens gate og Skippergata i Oslo. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Men tilsvarsretten er meget bred, og av frykt for PFUs dom tolkes den ganske utvidet.

Om du nevnes, eller de du jobber for nevnes, eller en hendelse du var med i nevnes, blir gjerne tilsvarsretten tilsvarsretten Tilsvarsretten er retten til å få svare på kritikk eller anklager som er rettet mot en i media.aktivert.

Dette utnyttes til det fulle av oss kommunikasjonsrådgivere med mediebakgrunn, nær sagt selvfølgelig. Vår jobb er å få deg inn i avisen. Vi får deg inn i avisen.

Dette er bankers, og siden du må få lov å komme på trykk, og at tilsvar ikke skal redigeres i noen stor grad, kan du snike inn en av eller alle dine andre egne kjepphester i teksten, så lenge du holder deg til en del formkrav og har en litt subtil penn.

Men det utnyttes også av redaktørene selv.

I en praksis jeg kaller «tilsvarsfarming» kan en kyndig debattredaktør se på avisen, innse at det er litt slunkent med temperatur og variasjon akkurat nå, og slippe til noe saftig som garanterer et svar.

I mangel av slikt i innboksen kan det lønne seg å ha et par tusen av sine nærmeste venner på Facebook, gjerne en del folk som ikke klarer holde munn i avisa med noen spissformuleringer i politikk eller organisasjonsliv (eller bare i kraft av å være «big on Facebook»), så kontakte dem for republisering når man ser et innlegg som genererer et langt kommentarfelt med oppmerksomhetssjuke kranglefanter.

Det er veldig fristende å slik blåse opp og forlenge debatter som burde være dekket litt mer proporsjonalt.

Problemet er at dette også er begynt bli godt kjent blant en del ut på noen radikale til ekstreme fløyer i samfunnet.

Noe som den tidligere nynazisten Evan McLaren påpekte i Aftenposten forrige uke.

Dette fører til debatt-dilemmaer for avisen.

På grunn av den generelle verdenssituasjonen og endringen i politisk landskap har vi en blomstrende ekstrem flora på de fleste fløyer.

Disse miljøene, enten de er antisemittiske, anti-skeive, religiøse, fascistiske, «tankies» på ytre venstre eller andre sjangre meninger/tilknytning til miljøer med radikaliserings- eller voldspotensiale, må nødvendigvis få svare når de nevnes.

Det finnes eksperter på disse miljøene med akademisk eller profesjonell erfaring i å følge dem, drive anti-radikaliseringsarbeid, eller bidra med ekspertise til for eksempel oppsøkende virksomhet rettet mot ungdommer i faresonen.

De blir nå systematisk, fra flere mediehus, bedt fjerne referanser til enkeltpersoner eller organisasjoner med ekstreme ideologier.

Det å si at ekstremister er ekstremister utløser tilsvarsrett der ekstremistene enten kan si at neinei de er ikke ekstremister i det hele tatt, eller verre for avisen: Bestemme seg for å brette ut sine meninger om jødene, mørkhudede eller konspirasjonsteorier på diverse andre felt, eller i sammenheng med et nyhetsbilde vi nå har nok av grobunn for slikt i.

Det er som resultat etter hvert en utbredt misforståelse at aviser er interessert i å få mest mulig ekstremisme på trykk. Det er de ikke.

Eller så kan redaktøren be skribenten fjerne de verste påstandene og ekstreme ytringer og slik få innsender til å virke som de er langt mer innenfor enn de er.

Altså delta i å renvaske personen, noe som får den første kronikkskribenten til å se ut som hen har kommet med grunnløse påstander.

Men ekstremist og fascist, for eksempel, har bestemte akademiske definisjoner.

Det er ikke en anklage å si at en fascist er en fascist. Det er et faktautsagn på linje med «Arbeiderpartiet er sosialdemokratisk og på venstresiden».

Når en ekspert på feltet påpeker dette er det noe som burde falle inn under «kan underbygges ved å henvise til ting disse har sagt og gjort og publisert, samt leselista på første året statsvitenskap».

Det er heller ikke bare ekspertene på felt der vi burde ha mer informasjon som holder tilbake eller bes slette referanser til navngitte personer.

Flere kommentatorer i flere mediehus har innrømmet til meg eller i åpne tråder at de lar være å nevne visse folk eller temaer for å unngå å måtte forholde seg til resultatet:

En brennende søppelhaug i avisen.

Tilsvarsretten som den er praktisert i dag, særlig at det av en eller annen uforståelig grunn ikke er noe strengt krav om at tilsvaret faktisk må svare på opprinnelig innlegg, fører til det paradoksale at det blir mer ekstremisme i mediene etter terrorangrep eller drap.

Eller at disse miljøene ikke dekkes.

Jeg har ikke noe forslag til lettvint løsning på dette, men vil gjerne be Pressens Faglige Utvalg og Redaktørforeningen diskutere de debattnedkjølende utfallene i, eller risikoen for spredning av, temaer vi virkelig burde ta tak i – som vi har fått bevist gjentatte ganger på aller mest tragisk vis de siste årene.