Eldre forskeres tilknytning til universitetet bør styrkes. Vårt forslag er nærmest gratis.

17 professorer emeriti og vitenskapelig ansatte signerer innlegget. Øverst til venstre: Johan F. Storm, Ola Didrik Saugstad, Bernt Hagtvet og Nina Witoszek. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Knut Olav Åmås, Bente Devik, Paal Audestad

Mange har stor arbeidsevne, men må slutte å jobbe mot sin vilje. Hvorfor nevnes knapt denne reserven?

Listen over signaturer ligger under innlegget.

Norge står overfor en raskt økende mangel på akademisk arbeidskraft. Som daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) sa om «kompetansebehovet i Norge» i 2023: «Vi går tom for folk før vi går tom for penger.»

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil Alstadheim skrev i høst at mangelen på sysselsatte trolig vil vokse med 3000 årlig til år 2060. «Alle hoder og hender trengs for å (…) skape verdiene som landet trenger».

YS-leder Hans-Erik Skjæggerud sa 22. oktober at partene må « ... gjøre alt vi kan for at så mange som mulig kan jobbe så mye som mulig».

Må slutte mot sin vilje

Et enkelt bidrag for å bøte på problemet er å la eldre arbeidstagere som kan og vil, få arbeide utover nåværende aldersgrenser. Men dette diskuteres merkelig nok sjelden, selv om «eldrebølgen» er en hovedårsak til problemet: I 2060 blir det trolig rundt 700.000 flere i aldersgruppen over 70 år.

Mange av disse har stor arbeidsevne, men må slutte å jobbe mot sin vilje. Hvorfor nevnes knapt denne reserven?

Derimot drøftes tiltak for å redusere sykefraværet og øke sysselsettingen blant uføre og innvandrere. De som ønsker å pensjoneres, må selvsagt beholde denne retten, men mange akademikere blir nødt til å slutte selv når de sterkt ønsker og evner å fortsette arbeidet.

Forskere som har opparbeidet toppkompetanse gjennom mange tiår og lever og ånder for faget, har ofte større kompetanse og kapasitet enn mange yngre kolleger og kan være høyproduktive.

Kompetanseoppbyggingen av en forsker har ingen sluttdato. Veksten i faglig innsikt og kompetanse fortsetter gjennom flere årtier.

Sløsing med ressurser

Yngre forskere kan ha fordel av dette. Velfungerende forskningsgrupper inkluderer gjerne hele spekteret, fra masterstudenter til seniorforskere med livslang erfaring. Oftest gir det synergi og økte muligheter for alle parter når yngre og eldre samarbeider, kan utfylle hverandres kompetanse og sammen øke produksjon og finansiering.

Å kunne få pensjon fra 70-årsalderen er selvsagt bra for forskere som ønsker det. Men tvangspensjonering og oppløsning av produktive grupper kan medføre stor sløsing med faglige og økonomiske ressurser.

Vi foreslår derfor å styrke eldre forskeres tilknytning til universitetet som såkalt «professor emeritus».

I dag mister en professor som regel sin stilling og lønn ved fylte 70 år, men kan bli ulønnet professor emeritus og får da beholde arbeidsplass og IT-tjenester.

Selv om emeriti fortsetter å arbeide gratis, og dermed ikke står i veien for nyansettelser, mister de retten til å søke om forskningsmidler, lede prosjekter og delta i viktige beslutninger. Dette er uheldig. Derfor foreslår vi at emeriti beholder retten til å lede prosjekter og søknader, undervise, veilede og delta i relevante beslutninger, når dette ikke går ut over yngre forskere.

Vi foreslår at emeritusstatus blir en rettighet, basert på klare forutsetninger, og at eventuelt avslag på emeritussøknad kan påklages til et eksternt klageorgan for å hindre forskjellsbehandling. Dette vil øke tilgangen på en underutnyttet, høykvalifisert arbeidskraftreserve og kan gi yngre forskere en bedre karriereutvikling.

Nærmest gratis

Denne emeritusmodellen er nærmest gratis. Derfor kan den lett innføres mye raskere enn å heve eller avskaffe aldersgrensen.

Organisasjonen Akademikerne har foreslått å avskaffe obligatorisk pensjonering basert på alder alene (Aftenposten 6. januar). Dette kan gi vesentlige fordeler og bør utredes på lengre sikt.

Flere andre land, som Danmark og USA, har innsett at tvangspensjonering av velfungerende forskere er uhensiktsmessig. De har stor nytte av både egne eldre forskere og dem som kommer dit etter tvangspensjonering i hjemlandet.

Undertegnede er professorer emeriti og vitenskapelig ansatte ved tre norske universiteter og har til sammen bred erfaring også fra USA, Japan, Australia og europeiske land. Selv om flere av oss har gode betingelser som emeriti, støtter vi forslaget om bedre og like rettigheter for alle i denne gruppen.

Johan F. Storm*, Per Arne Bjørkum, Per Alf Brodal, Reidun Førde, Kaare Gautvik, Bernt Hagtvet, Bjørnar Hassel, Per Erling Holck, Stein Knardahl, Terje Lømo, Atle Midttun, Knut Ruyter, Olav Sand, Ola Didrik Saugstad, Reidun Kavli Sirevåg, Erik Taubøll, Nina Witoszek

*J.F. Storm er leder av Akademisk forum (tidligere Professorforeningen) ved Universitetet i Oslo, men deltar her bare som privatperson, ikke som leder. Listen etter Storm er i alfabetisk orden.