Du kjøper et trofé, men et trofé som aldri helt blir ditt.

Så. Sett at du er kjøperen som får tilslaget i kveld, når Theodor Kittelsens «Kvitebjørn kong Valemon» går under hammeren på Grev Wedels plass auksjoner. Sett at det er deg som blar opp mer enn fjorten millioner kroner, som maleriet forventes å koste. Hva er det egentlig du har kjøpt?

Du har kjøpt et maleri som er berømt for langt mer enn sine kunstneriske kvaliteter. «Kvitebjørn kong Valemon» inngår i en ganske liten samling med kunstverk og illustrasjoner som har gjort at vi ser for oss de norske folkeeventyrene slik vi gjør.

Du har kjøpt et bilde som kan tale til så godt som alle her til lands. Det er så rett frem og eventyrlig at det kan egge barns fantasi, og samtidig slå voksne med sine ikoniske kvaliteter.

Du har kjøpt en sjeldenhet, et trofé, men det er et trofé som aldri vil bli helt ditt. Den sterke symbolske posisjonen til «Kvitebjørn kong Valemon» gjør at de fleste nordmenn vil kjenne det igjen umiddelbart. Den slags skaper en bred oppfatning av at det egentlig tilhører hele folket.

Det er derfor Nasjonalmuseet, på vegne av Kulturdepartementet, har gått til det uvanlige skritt å signalisere på forhånd at den nye eieren ikke uten videre vil kunne sende bildet ut av landet.

Det er derfor Ingrid Røynesdal, Nasjonalmuseets direktør, har vært ute og sagt at de mer enn gjerne tar imot maleriet i gave, om kjøperen skulle føle seg i det virkelig rause hjørnet.

Nasjonalmuseet selv vil ikke kunne kjøpe det. Museet har tolv millioner å kjøpe kunst for årlig, og kan ikke be om ekstra lommepenger selv når helt spesielle og sentrale verk kommer for salg.

Det vil derfor være interessant å se hvilke forventninger den nye eieren kommer til å møte. Om det vil være helt greit å holde det for seg selv, når alle skjønner at dette er et bilde som lærere gjerne vil ta med skoleklasser for å se. Som turister vil kunne tenke seg å oppsøke. Som voksne vil ønske å mimre foran og tenke på da de ble lest eventyr for som barn.

Dermed er vi igjen i den situasjonen der private kunstsamlere og offentligheten må finne en måte å samarbeide på. Historisk har det vært normen at museer baserte seg på samrøre med private kunstsamlere, som lånte ut eller donerte kunsten sin ut fra altruisme eller kalkulasjon eller begge deler.

Men i det moderne Norge famles det ofte etter gode løsninger når rike menneskers kunst havner på veggen i et offentlig museum. Fra venstre kommer spørsmålene om rikinger bør få øke verdien på eiendelene sine ved å få dem velsignet av de tyngste kunstinstitusjonene vi har. Fra høyre stønnes det over at slike handlinger ikke møtes med større takknemlighet og anerkjennelse.

Hva angår «Kvitebjørn kong Valemon» er det likevel vanskelig å forestille seg at det første skal bli tilfelle. Det er knapt mulig å øke verdien til et så sentralt maleri, samtidig som det er begrenset hvilken hensikt det vil ha. Både eksportbegrensningen og bildets nesten ekstreme norskhet gjør at det vil være langt mer interessant for nordmenn enn for internasjonale kjøpere, skjønt de nok ville vært der om bildet var flyttbart i større grad.

Den nye eieren kjøper seg også en tung ryggsekk, fullastet av kostbart ansvar. «Kvitebjørn kong Valemon» er malt på papir, og er dermed svært sårbart, spesielt for solskinn. Det må forvaltes og oppbevares med største aktsomhet.

Det er et ansvar tidligere eiere, sist Petter Olsen og døtrene hans, som er de som selger bildet, har vært seg bevisst. Maleriet skal være i utmerket stand. Men det følger ingen instruks, ingen føringer, med et slikt kjøp. Alle som er glade i «Kvitebjørn kong Valemon», må stole på at neste eier gjør det som er nødvendig.

Det var i 1881 Theodor Kittelsen ble hyret av Peder Christen Asbjørnsen til å illustrere eventyrsamlingen hans. Han skulle fortsette å gi form og farge til de norske eventyrene i nesten tretti år.

Når Kittelsen passet så godt til hele folkeeventyrprosjektet, hadde det kanskje med å gjøre at han hadde hatt en livlig og eventyrlig fantasi helt fra barnsben av. Vibeke Waallann Hansen, kurator ved Nasjonalmuseet, har trukket frem hvordan Kittelsen beskriver sin barndoms forhold til naturen:

«Og skogen ga oss eventyret. Stort og stilt kom det smygende ... Alt, som før stod stille, begynte å røre seg.» Hun har bemerket hvordan Kittelsen skiller seg fra den andre berømte eventyrillustratøren, Erik Werenskiold. Der Werenskiold er direkte og humoristisk, dykker Kittelsen inn i skogmørket og gjør det til et mørkt, uforutsigbart og magisk sted. Han både leste og skrev iherdig om mytologi og eventyrlige skapninger.

Kittelsen beskriver personlige erfaringer, men interessen for eventyr gjør ham også i høyeste grad til et barn av sin tid. Iveren etter å finne en særegen norsk kultur, som ikke var en etterligning av det forfinede europeiske eller, gud forby, svenske, trakk norske blikk mot fortiden og folkediktningen. Fremveksten av industrialiseringen skapte en frykt for at naturen skulle forsvinne, og en nostalgi for de uberørte landskapene som mange husket fra sin egen barndom.

Og interessen for det spenningsfylte forholdet mellom kultur og natur åpnet, ikke minst, for en mørk erotisk spenning som i aller høyeste grad er til stede i eventyret «Kvitebjørn kong Valemon».

Kvitebjørnen er tross alt en forvandlet prins som blir far til prinsessens barn. Men hun har aldri sett ham som menneske, bare kjent ham under de nattlige besøkene hans hos henne. Den eneste versjonen av ham hun har sett, er dyret, kvitebjørnen.

Som sagt, «Kvitebjørn kong Valemon» kan bety flere ting for forskjellige betraktere. Hvor mange som får anledning til å stå foran det, personlig, og tenke sitt, blir opp til den som vinner det som ligger an til å bli en av norske kunstauksjoners mest interessante budrunder.