Det kan fremstå som om hun selger noe som ikke egentlig er hennes

Moderne kongelighet er neimen ikke lett å definere. Dette har delvis å gjøre med at det er fullt av paradokser.

På den ene siden er det å være kongelig noe dypt personlig. Det binder en kongefamilie sammen på en måte ingen andre familier opplever. Det fører også til at de kongelige må leve med en betydelig interesse for hvem de er, for hva de tenker og føler. Hvem de blir kjæreste med og gifter seg med. Hvordan de oppdrar barna sine.

På den andre siden er det å være kongelig noe svært upersonlig. Du har ikke blitt konge eller dronning, prins eller prinsesse fordi du har oppnådd noe. Det er en rolle du har blitt tildelt gjennom et genetisk lotteri, og det er en gevinst som bringer med seg ulemper så vel som fordeler.

En av dem som har skrevet flere bøker om kongelige er Patrick Jephson, som i mange år var prinsesse Dianas privatsekretær. I sin bok om Meghan Markle påpeker han viktigheten av å skille mellom berømmelsen du har jobbet for og berømmelsen du har blitt gitt ved fødselen, eller giftet deg til.

En prinsesse, skriver Jephson, vil alltid bli lyttet til. Hun kan si åpenbare ting fra et podium, og applausen vil følge trofast. Det kan være vanskelig å ta innover seg at denne velviljen ikke egentlig er personlig. Den ville vært der for enhver som fylte den kongelige rollen på en pliktoppfyllende og vennlig måte.

Jephsons poeng er relevant for debatten om unge kongelige generelt, og prinsesse Märtha Louise generelt. Det vakte reaksjoner da det ble kjent at prinsessen og Durek Verrett hadde solgt rettighetene til bryllupet sitt til Netflix og til kjendisbladet Hello.

De to er langt fra det første berømte paret som har gjort en slik handel. Da filmstjernen George Clooney og juristen Amal Alamuddin giftet seg, solgte de rettighetene til bryllupsbildene til britiske Hello og amerikanske People. Paret gjorde det bli kjent at pengene ville bli donert til veldedige organisasjoner. Det samme gjorde de forhenværende ektefellene Brad Pitt og Angelina Jolie, da de solgte sine bryllupsbilder til People.

Ved å understreke at pengene ikke ville gå til dem selv, ga parene også inntrykk av at de solgte rettighetene først og fremst å beholde kontrollen over offentliggjøringen og unngå paparazzier i buskene, snarere enn for å bli enda rikere. Ikke alle brudepar med lignende avtaler har vært like sjenerøse.

Artisten Nick Jonas og Bollywood-stjernen Priyanka Chopra solgte også bryllupet sitt til People. I tillegg mottok de såpass mye sponsing fra kommersielle aktører at bryllupet deres hånlig ble kalt for «sponsored content» på sosiale medier.

Men det vekker oppsikt på en annen måte når en prinsesse gjør det samme som filmstjerner. Det har å gjøre med den upersonlige delen av stillingen hennes. I motsetning til de andre berømthetene kan det fremstå som om prinsessen selger noe som ikke egentlig er hennes.

Interessen, og pengene Hello er villig til å betale, er der til syvende og sist fordi hun er sin fars datter.

I norsk, kongelig sammenheng er Märtha-saken enestående. Men i Storbritannia finnes et sammenlignbart eksempel. Da Peter Philips, dronning Elizabeths eldste barnebarn, giftet seg med Autumn Kelly i 2008, solgte han også bilderettighetene til Hello.

Dronningen ble ikke informert på forhånd. Da hun skjønte hva som hadde skjedd, skal hun ha mislikt det sterkt. The Daily Telegraph kunne senere sitere en kilde ved hoffet på at «det vil aldri skje igjen. I retrospekt skulle det aldri ha skjedd i første omgang».

Prinsesse Märtha Louise er langt fra den eneste europeiske kongelige som skaper utfordringer for familien sin. Tronarvinger over hele Europa har opprørske brødre og søstre, som føler de tilbrakte hele oppveksten med å tilpasse seg, og med å tåle en oppmerksomhet som var plagsom for mange av dem.

Flere av dem, som britiske prins Harry og danske prins Joachim, har reagert sterkt når de opplever at institusjonen forsøker å styre dem fremdeles, etter at de har blitt voksne. Det er forståelig. Men i likhet med den norske prinsessen erfarer de kongelige at gullstøvet fra slottene ikke helt kan vaskes av.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med de unge kongelige som opplevde at de vokste opp under et stort press. Kjendispressen kan være barsk, barskere i mange land enn i Norge, og stilen var mer invaderende på nittitallet enn den er i dag. Men i tillegg til ulempene, fører altså kongeligheten med seg betydelige fordeler.

Prinser og prinsesser vokser opp i en familie som er finansiert av det offentlige. De opplever at dører åpnes for dem, invitasjoner strømmer inn. De får jevnlig personlige møter med menn og kvinner som forandrer verden. Og de bærer til enhver tid med seg noe uhyre salgbart, noe mange vil ha en flik av.

Dette er noe av kunsten ved å være en moderne kongelig, dersom du ikke har en trone som venter. Det er et skjønnsspørsmål. Det handler om å klare å se hvilke av disse dørene du kan gå inn, og hvilke du bør la forbli lukket, dersom du ikke vil vekke reaksjoner og få folk til å spørre seg om dette med monarki egentlig var en så god idé når det kommer til stykket.