Det høres kanskje rart ut, men vi må insistere på at den fysiske verden fortsatt er den viktigste

Når prestasjon og anerkjennelse flytter fra virkeligheten til nettet, mister vi litt av det virkelige hver gang vi åpner en ny app, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB

Hvis det bare er på nettet vi får leve, vil den virkelige verden sakte dø.

Det høres kanskje rart ut, men vi må insistere på at den fysiske verden – real life – fortsatt er den viktigste. Men da må smerte, risiko, tap, seier, sex og suksess være tilgjengelig utenfor spill, strømmetjenester og sosiale medier.

Hvor lett vi lar oss lure av et bilde

Det sies at da et 50 sekunders dokumentarisk filmklipp ble vist på kino for 130 år siden – et enkelt opptak av et tog som kom rett mot kamera, spratt folk i salen bakover i panikk. De trodde at toget skulle kjøre rett ut av filmen og inn i rommet. Publikum var så uerfarne med illusjoner at de reagerte som om bildet var virkelig.

Historien er blitt stående som et symbol på vår tillit til det vi ser, på hvor lett vi lar oss lure av et bilde. Men kanskje er vår tids problem det motsatte: at vi ser så mange bilder at vi ikke lenger klarer å tro på det virkelige.

Når nettet blir primærverdenen

Komikeren Erlend Mørch var nylig vikar i Tore og Haralds podkast, og han brukte historien om filmklippet til å illustrere et viktig poeng. Nemlig at folk den gangen var blitt utsatt for så lite illusjon at de reagerte som om toget var virkelig. Mens nå, mener Mørch, er vi utsatt for så mye illusjon at vi ikke lenger forstår hva som er virkelig.

Han illustrerte poenget med en hendelse på nettet: Dean Withers, en amerikansk kommentator og meningsmotstander av Charlie Kirk, la ut en video der han gråt etter at Kirk ble drept. Det fikk hans egne følgere til å rase. Han måtte forklare dem hvorfor han var trist – og hvorfor han mente at selv ikke Charlie Kirk fortjente å dø.

Mørch påpekte det absurde: Withers måtte forklare sitt eget publikum at virkeligheten finnes. At når du møter et menneske i den, kan du faktisk bli lei deg når de dør.

Han knyttet det til noe større. Et bytte av virkelighetsorden.

For noen av oss er den fysiske verden fortsatt primær: det som skjer mellom mennesker, i samtaler, i arbeid, i vær og vind.

For andre er nettet blitt primærverdenen og virkeligheten bare et vedheng.

Han nevnte også den famøse videoen fra Amrit Kaur (tidligere Rød Ungdom) der hun lo av at Kirk ble drept. Hun måtte senere trekke seg. Mørch tolket det ikke som ondskap, men som et symptom: en verden der empati er sekundært, og der det «å bli eid» på nettet trumfer døden som sosial markør.

Karriere i et spill, sex på en skjerm

Den britiske komikeren Jimmy Carr er inne på det samme, men fra en annen vinkel.

I et intervju med entreprenør og podkaster Steven Bartlett sier han: «Hvorfor er unge menn så besatte av dataspill? Fordi de er et surrogat for en karriere. Du går opp i nivåer, du forbedrer deg, du konkurrerer – det er et erstatningsliv. (…) Og porno? Det er et surrogat for sex. (…) Vi mister ikke friheten vår til autoritære ledere – vi gir den bort frivillig, for billig dopamin.»

Når virkeligheten ikke lenger tilbyr status og mening, søker man steder der man kan få følelsen av fremgang, belønning og kontroll. Men uten risiko.

Carr fortsetter: «Vi sier til unge mennesker at de ikke får ta risiko i det virkelige livet. 14-åringer pleide å være barnevakter. Nå trenger 14-åringer barnevakter. Vi burde gi dem mer frihet i den virkelige verden, for hvis vi ikke gjør det, er nettet det eneste stedet de får frihet. (…) Det føles som et dårlig sosialt eksperiment.»

Han har rett.

De får ikke lov til å gå til parken alene, men kan bli verdensherskere i et spill. De får ikke ansvar på jobb, men styrer hele universer på skjermen.

Når illusjon blir tryggere enn virkelighet

Vi har bygget et samfunn der alt skal være trygt, forutsigbart og kontrollert.

Når risiko, smerte og konflikt fjernes fra virkeligheten, søker vi dem der de kan simuleres – på
skjermen. Der får vi illusjonen av risiko, men uten konsekvens. Det føles virkelig, men
er trygt.

Det handler ikke bare om ungdom og dopamin, men om hvordan teknologien nå former tilhørighet, status og identitet.

Når prestasjon og anerkjennelse flytter fra virkeligheten til nettet, mister vi litt av det virkelige hver gang vi åpner en ny app.

Ikke nostalgi, men et varsko

Jeg har bikket 50 år og skal vokte meg for å romantisere fortiden. Men det er ikke nostalgi å insistere på at den fysiske verden fortsatt må være attraktiv og viktig. At vi må ha arenaer for mot, risiko, kropp, tap, seier, nærhet og ansvar.

For hvis det bare er på nettet vi får leve, vil den virkelige verden sakte dø.

Illusjonen om toget

Og så, da jeg slo av podkasten, kom jeg til å sjekke den gamle historien om kinotoget.

Det viser seg at den sannsynligvis aldri skjedde. Ingen skrek. Ingen løp. Det var en myte – en illusjon – vi har fortalt i 100 år, for å forklare hvordan mennesker reagerer på bilder.

Slik slutter kanskje sirkelen. For også den historien var en illusjon. Og kanskje er det nettopp der vi står nå – i en tid der selv historiene vi forteller om virkeligheten, er blitt bilder av bilder.

Men når toget virkelig kommer mot oss – vil vi da kjenne det igjen?