Det er på tide å bruke pengene på de utdanningene Norge faktisk trenger

Flere partier har tatt til motmæle etter at Peter Frølich tok et oppgjør mot «tullestudier» tidligere i sommer.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland kalte det for «tull om tullestudier». Det er synd, for debatten er det på høy tid å ta.

Vi snakker mye om utdanning i Norge. Om tilgang, om inkludering, om livslang læring. Men det vi snakker altfor lite om, er relevans. For midt i all velvilje og akademisk frihet har vi mistet noe vesentlig av syne: Hva slags utdanninger trenger vi egentlig?

Det er ikke til å komme unna at Norge står overfor en alvorlig mangel på arbeidskraft. Vi trenger folk som kan undervise, pleie, bygge, reparere og utvikle. Likevel fortsetter vi å bruke store summer på studier som knapt fører til jobb – og som det er vanskelig å se noen reell samfunnsverdi av.

Det er ikke bare studietilbudet som må revurderes. Vi må også tørre å snakke om hva som faktisk holder unge utenfor arbeidslivet. For mange handler det ikke om latskap eller manglende vilje – men om at veien inn i jobb er for lang, for uklar og for lite tilpasset virkeligheten. Når utdanninger ikke gir tydelige ferdigheter eller kobling til arbeidslivet, blir det vanskelig å se poenget. Når systemet belønner diffuse akademiske løp fremfor praktisk kompetanse, mister vi de som tenker med hendene – og som samfunnet trenger mest.

Å prioritere handler ikke om å ekskludere. Det handler om å inkludere på en måte som faktisk virker. Det betyr at vi må våge å si at noen studier ikke bør ha offentlig støtte, og at noen utdanningsløp må styrkes kraftig. Det betyr at vi må lytte til unge som står utenfor, og spørre: Hva trenger du for å komme i gang? Svaret er sjelden «et nytt masterprogram i abstrakte begreper».

Dette handler ikke om å nedvurdere humanistiske fag eller akademisk nysgjerrighet. Det handler om prioritering. Når vi vet at helse- og omsorgssektoren alene trenger titusenvis av nye ansatte de neste årene, og at det er stor mangel på realfagskompetanse – er det ikke bærekraftig å fortsette å finansiere utdanninger med lav etterspørsel og uklare yrkesveier.

Når utdanning mister retning

Samtidig som regjeringen lanserer tiltak for å få flere unge i jobb, senkes opptakskravene til lærer- og sykepleierutdanning. Flere institusjoner får universitetsstatus, til tross for svake forskningsmiljøer. Det høres flott ut på papiret, men det utvanner både kvalitet og status. Og det øker frafallet. For når studenter møter utdanninger som ikke gir mening, som ikke leder til jobb, og som ikke gir dem verktøyene de trenger – da faller de fra. Det er ikke bare trist, det er dyrt.

Akademia må tåle virkeligheten

Universiteter og høyskoler må tåle å bli stilt til ansvar. Det betyr ikke at alle studier må være direkte yrkesrettede. Men det betyr at vi må våge å spørre: Hva gir faktisk verdi? Hva gir kompetanse som samfunnet trenger?

Ja, en slik gjennomgang vil kreve mer politisk styring av studieplassene. Men sånn får det faktisk bare bli. Det er ikke et overgrep mot akademisk frihet å si at staten – som betaler for utdanningene – må få ha en mening om hva slags kompetanse den vil ha igjen for pengene.

Vi trenger ikke flere titler. Vi trenger flere folk som kan gjøre jobben. Kristiansand har vist at det går an å tenke nytt, med sin «Flere i arbeid»-garanti. Der samarbeider kommune, NAV og næringsliv om å få unge ut i jobb. Det er konkret, målrettet og effektivt. Regjeringens nye ungdomssatsing peker i samme retning. Men da må også utdanningssystemet henge med.

Tid for opprydning

Det er på tide å bruke pengene på de utdanningene Norge faktisk trenger. Det betyr ikke at vi skal ha et ensrettet utdanningssystem. Men det betyr at vi må våge å si nei til studier som ikke gir mening – og ja til dem som gir unge en reell vei inn i arbeidslivet.

Vi har ikke råd til å fortsette som før. Utdanningssystemet vårt må slutte å være en katalog over diffuse interesser og begynne å speile virkeligheten. Det handler ikke om å være anti-akademisk. Det handler om å være pro-samfunn.

Hvis vi virkelig mener alvor med å få unge ut i jobb, må vi våge å prioritere. Det betyr færre studier som gir lite tilbake – og flere som gir unge en vei inn i arbeidslivet, og samfunnet den kompetansen det skriker etter.