At det går an

Men på dagen to år etter Hamas terrorangrep sør i Israel, der 1200 barn, ungdommer, voksne og eldre ble massakrert på bestialske måter og 251 gisler ble tatt med til underjordiske tunneler i Gaza, finner Blågestad det riktig i å skrive en artikkel med overskriften: Skal vi leke at ikke det er krig?

Jeg støtter ikke Israels krigføring i Gaza eller israelske bosetteres oppførsel på Vestbredden. Begge deler er fryktelig. Men å publisere en slik artikkel på toårsdagen for terrorangrepet på israelske bosettinger på israelsk jord synes jeg er ille. Like ille er det at artikkelen blir Fædrelandsvennens lederartikkel dagen etter. Jeg leste den første publiseringen like etter at jeg hadde sett forskjellige innslag på norske og internasjonale nyhetskanaler, samt kikket raskt igjennom noen artikler i norske og utenlandske aviser, engelske, tyske, franske og amerikanske. Overalt var terrorangrepet for to år siden et tema. Jovisst nevner Blågestad også terrorangrepet, men med få linjer i en lang artikkel.

Nei, vi skal ikke «leke» at det ikke er krig. Krigen er brutal, men vi bør heller ikke glemme at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 og overlot styringen av Gaza til palestinske selvstyremyndigheter. En ufattelig korrupsjon internt hos de palestinske selvstyremyndighetene gjorde at Hamas vant valget i 2006. Mens Fatah beholdt styringen på den palestinske Vestbredden, overtok Hamas styringen av Gaza. I 18 år styrte Hamas Gaza. På den sivile siden fungerte det på et vis, både med universitet, sykehus og andre institusjoner. Varer kom både ut og inn via Israel. Jeg skal ikke skjønnmale Israels oppførsel, men hva gjør man når den militære fløyen av Hamas sender tusenvis av raketter inn mot Israelske områder i sør? Jo, Israel tar igjen, ofte brutalt, men hva ville vi ha gjort dersom svenskene hadde skutt raketter mot norske grenseområder? Vi ville prøvd å beskytte oss, men også forsvare oss militært.

«From the river to the sea» har vært slagordet i pro-palestinske demonstrasjoner over hele verden. Akkurat det samme slagordet som palestinske lærebøker har innprenter palestinske skolebarn de siste årene. Israel skal fjernes fra kartet. Med penger fra Iran har Hamas militære gren i løpet av noen år klart å bygge mange ti-talls kilometer med underjordiske tunneler som delvis er ganske sofistikerte. At ikke omfanget er blitt kjent tidligere er utrolig. Der skjulte Hamas ledere seg, og der har de holdt, men også mishandlet israelske gisler.

Interne protester fra palestinere har vi sett lite til. Når alt de eier blir bombet i stykker, skulle man trodd at det hadde vokst frem en intern motstand mot Hamas. Det har ikke skjedd. Kan det skyldes noe annet enn redsel for hva som vil skje med dem som protesterer? Jeg tror ikke det.

I Israel har det vært store protester mot Netanyahu-regjeringens handlemåter. Stort sett har protestmarsjene gått fredelig for seg. Man blir ikke satt i fengsel i Israel for å være uenig med regjeringen slik det skjer i Russland, Kina og andre totalitære stater. Derfor mener jeg at det er stor forskjell på å akseptere at Israel fortsatt får delta i internasjonale sports- og kulturarrangementer mens Russland er utestengt.

Så er sikkert de fleste enige i at angrep på, og sjikanering av jøder som bor i vestlige land ikke er riktig måte å protestere på. Hva som ville ha skjedd dersom ikke Hamas hadde begått de grufulle terrorhandlingene for to år siden, vet ingen. Heller ikke hva som hadde skjedd dersom alle gislene var blitt frigitt på et tidligere tidspunkt. Men å publisere en artikkel med overskriften. «Skal vi leke at ikke det er krig?» på toårsdagen for Hamas terrorangrep mot israelske uskyldige sivile, det synes jeg mildt sagt var upassende.