Det er ille å stå utenfor EU nå

2 hours ago 3

Vi har klart oss godt utenfor EU, etter at vi for 30 år siden stemte nei til medlemskap. Vi har blitt rikere, mer velfødde. Og barna våre har vokst opp i et fredelig samfunn, der krig er noe som skjer langt herfra.

Men etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, er ikke verden lenger den samme. Nå er det krig i Europa, i vårt eget nabolag.

Annen form for beredskap

Det er ikke lenger slik at fravær av krig er det samme som fred. I dag er det snakk om gråsoner, med skjulte angrep som det er vanskelig å bevise hvem som står bak.

Det kan dreie seg om hacking av ulike datasystemer, som banker, helsejournaler, eller store bedrifters nettverk.

Eller angrep på strømnett og vannforsyning. Eller spredning av desinformasjon som har som mål å skape forvirring og tvil, og nøre opp under mistillit til ledere og etablerte samfunnsinstitusjoner.

Disse truslene krever en annen form for beredskap enn det vi var vant til forrige gang autoritære regimer truet våre verdier og vår livsførsel. Under den kalde krigen.

Den gangen var det den daværende Sovjetunionen som sto mot et samlet vesten, med USA i spissen. Det var et tøft våpenkappløp, der trusselen om bruk av atomvåpen bidro til gjensidig avskrekking.

Trenger flere ben

Nå er det autoritære regimer som Kina, Russland og Iran, som med andre midler forsøker å undergrave våre demokratiske og frie samfunn. Der vi har ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, og rett til å elske den vi vil.

Vi må tenke annerledes rundt sikkerhet nå. Den militære avskrekkingen gjennom NATO og USA må selvsagt fortsatt være bunnplanken. Men vi må tenke bredere.

Vi trenger flere ben å stå på, i møte med en usikker verden. Flere som står oss nær, på mange flere felter enn det rent militære. Vi trenger å bli fullverdige medlemmer i den europeiske familien.

Avhengig av EØS-avtalen

Hva med EØS-avtalen, vil noen innvende. Men den er skjørere enn noen gang. Da avtalen ble inngått, i 1992, skjedde det mellom seks EØS-land og 12 EU-land. Nå er det 27 medlemsland i EU, og kun Norge, Island og Lichtenstein som står igjen på EØS-siden.

Med valget på Island denne helgen, tyder mye på at en ny regjering kan gå inn for EU-medlemskap. Tre av fire islendinger ønsker en folkeavstemning om EU. Går Island inn, vil hele EØS-avtalen komme i spill.

Hva tenker du?Bør Norge inn i EU?aJa. Selvsagt!bNei. Vi klarer oss best utenfor.cEr i tenkeboksen.

Norsk næringsliv er helt avhengig av EØS-avtalen. Våre studenter får tilgang til Europas beste universiteter gjennom EØS. Det samme gjelder forskere. Vi kan alle reise fritt i Europa, bo og jobbe hvor vi vil. Uten EØS faller alt dette, og mye annet, bort.

Handelskrig

Etter at Storbritannia gikk ut av EU, har det blitt enda vanskeligere å få egne særavtaler med Brussel.

Beskjeden er klar: Land som velger å stå utenfor forpliktelsene og rettighetene som ligger i et medlemskap, skal ikke få spesialbehandling. Tvert om, det skal koste å ikke være en del av fellesskapet.

Samtidig med alt dette, blir utviklingen innad i EU bredere og dypere for hver dag. Det gjelder også innenfor mange områder som ikke omfattes av EØS-avtaler, men som er avgjørende, også for Norge.

Som helse, der EU vil spille en viktig rolle for eksempel i møte med en ny pandemi. Eller klima. Eller handelspolitikken, som gjennom de siste årene har blitt stadig tettere knyttet opp mot sikkerhetspolitikken.

I møte med Kina. Og nå også i møte med Donald Trumps USA. Trump legger opp til handelskrig, både med Kina, og med EU. Her risikerer Norge å komme i skvis.

Det kan bli kostbart, både for norske husholdninger, og for næringslivet.

Fra nei til ja, og fra ja til nei

Alt dette tilsier at det er på tide at våre ledere tar opp igjen spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Det politiske landskapet her hjemme har også endret seg. Mange har snudd - begge veier.

Fremskrittspartiet har gått fra ja til nei etter 1994. Venstre har gått fra nei til ja. Det samme har sentrale eks-politikere fra KrF, det gjelder både tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide. Deler av miljøbevegelsen har også snudd, og sier nå ja til norsk EU-medlemskap. I spissen her finner vi MDG.

Høyre har alltid vært et ja-parti, men har lenge latt saken ligge. På sitt forrige landsmøte vedtok imidlertid Høyre å begynne å jobbe aktivt for EU-medlemskap igjen.

Ap i 1972 - og i 1994

Den som holder igjen, og som sitter med nøkkelen til å starte debatten for alvor, er Ap. Her er det dessverre lite å hente.

Partiet gikk inn for norsk EU-medlemskap ved begge de forrige folkeavstemningene, i 1972 og i 1994. Men på Aps landsmøte i 2017 tok partiet ut hele punktet om norsk EU-medlemskap fra sitt partiprogram.

Det er uforståelig. Alle vet at det er mye vanskeligere å få inn igjen et ja til EU, enn å beholde det standpunktet som allerede er etablert politikk.

Det er ingen grunn til å forvente at et særdeles svakt Ap, som attpå til sitter i regjering med det knallharde nei-partiet Sp, er i stand til å løfte den helt nødvendige EU-debatten. Dessverre.

I dag er det 30 år siden Norge sa nei til å bli medlem i den europeiske unionen, EU.

Ingen nordmann født senere enn 1976 har fått lov til å være med på å bestemme hvilket forhold Norge skal ha til Europa.

Målinger viser at de unge er langt mer positive til norsk EU-medlemskap enn de eldre. Det er på tide at også de som skal bære samfunnet vårt videre, får si sitt.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article