Det å være nærmest verdiløs blir ikke lenger bare en følelse, men en realitet og en ønsket politikk

Det var nylig demonstrasjon i Oslo før helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (til venstre) skulle legge frem forebygging- og behandlingsreform for rusfeltet. Styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen i bakgrunnen. Han er blant dem som signerer kronikken. Foto: Thomas Fure, NTB

Antall behandlingsplasser og kvaliteten i tilbudene til rusavhengige reduseres. Da blir det å være nærmest verdiløs ikke lenger bare en følelse, men en realitet og en ønsket politikk.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Kronikkforfatterne listes opp nedenfor.

Nå diskuteres fremtiden for rusbehandling i Norge. Dessverre preges mye av det som sies og skrives, av at politikere og helsebyråkrater mangler kunnskap om kompleksiteten i rusmiddelproblemer og hvordan de rammer både den enkelte og pårørende.

Det virker som det nærmest er fritt spillerom for synsing og fordommer. Det bidrar til å opprettholde stigma, utenforskap, uverdige livsforhold og, for mange, tidlig død.

Hvem er de verdiløse?

Det er de av våre medmennesker som lever i en hverdag preget av destruktive rusutfordringer, psykiske vansker, ensomhet, sosial isolasjon og somatiske plager.

Det er de som går ut og inn av legevakt, krisesentre, kommunale lavterskeltilbud, fengsler og rusbehandling.

Det er også de som har egen bolig, jobb og familie og som i bunnløs fortvilelse bruker rusmidler for å holde ut livet.

Helt vanlige mennesker, som deg og meg. Men de aller fleste har en langt tyngre bør av vonde opplevelser, vold og omsorgssvikt å bære.

Forskning fra Stayer-studien, som har fulgt 208 personer med rusmiddelavhengighet gjennom ti år, viser at 70 prosent av de med alvorlige rusmiddelproblemer har barndomstraumer. Hele 94 prosent har traumer fra voksenlivet. Mange har opplevd utenforskap på skolen og vært utsatt for mobbing. Flere har opplevd mange flyttinger og omsorgssvikt i regi av barnevernet.

For de fleste starter rusmiddelbruken som en mestringsstrategi i et forsøk på å få det litt bedre. På et tidspunkt opplever mange at rusmiddelbruken skaper flere vansker i livet enn den lindrer, og de ber om hjelp, støtte og behandling. Mange forteller om å bli møtt med stigma, fordommer og diskriminering, også i hjelpeapparatet.

Helse Sør-Øst og helseminister Jan Christian Vestre (Ap): Å redusere antall behandlingsplasser og kvaliteten i tilbudene til personer med rusavhengighet er ikke å vise respekt for de mest sårbare blant oss. Da blir ikke det å være nærmest verdiløs lenger bare en følelse, men en realitet og en ønsket politikk.

Kvalitet koster penger

Kvalitet i behandlingen er helt avgjørende for dem som strever med rusmiddelproblemer. Og kvalitet koster penger. Det er spesielt noen områder vi vet skaper kvalitet, basert på forskning og erfaring:

• Å bli behandlet som en person. Det innebærer at de som henviser til behandling, lytter, viser genuin interesse og er opptatt av hva den enkelte ønsker og har tro på. Det være seg poliklinisk, legemiddelassistert og/eller døgnbehandling, tilbud plassert midt i en storby eller i landlige omgivelser. Noen vet at de trenger traumeterapi, andre har behov for omsorg, søvn, mat og tannbehandling. Noen har klare planer for utdanning og jobb, andre trenger hjelp til gjeldssanering og søknad om uførestønad. Alle trenger et trygt hjem. Folk er forskjellige.
• Samarbeidsrelasjonen med fagpersonene er det viktigste for mange. At fagpersonene har tid til å bli kjent og opprette og vedlikeholde en relasjon. Det er den menneskelige kontakten og det å bli møtt med tillit, empati, respekt, forståelse og likeverd, som skaper livsgnist og tro på seg selv og på en bedre fremtid. Fagpersoner som bidrar med sin erfaring og kompetanse, uten å tro at de er eksperter på et annet menneskes liv, men ved å lytte og samarbeide.
• Å la den enkelte få gå i sitt tempo og få støtte i en endringsprosess som er mer krevende enn mange av oss kan forstå. Et inkluderende og varmt miljø som støtter når noen feiler, og heier på små og store seire. Mestringsopplevelser og følelsen av at man er verdt noe gjør for mange at de ikke gir opp på veien mot et bedre liv.
• Kvalitet er også å lete frem noen gode relasjoner der ute som har vært, er eller kan bli viktige på veien videre. Relasjoner til familie, venner, arbeidskollegaer og andre, som kan repareres, etableres eller reetableres. Hvis ikke står den enkelte der alene når de profesjonelle hjelperne ikke har flere tjenester å tilby. Fagpersoner må samarbeide med familie og pårørende, og de må være hverandres ressurser.

Redder liv

Vi vet at det å tilby gode tjenester på ulike nivåer redder liv, forlenger liv og styrker den enkeltes livskvalitet. Det kan bidra til å gjøre livet til barn og andre familiemedlemmer utrolig mye bedre. Det er på alle måter klokt – både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Vi henstiller alle politikere til å kjempe for respekt, likeverd og kvalitet – i praksis, ikke bare på papiret – for alle som strever med rusmiddelproblemer og ønsker støtte og behandling.

Kronikken er signert av de følgende:

Forfatterne av boken «Respekt og likeverd i arbeid med rus og psykisk helse»:

Turid Wangensteen, seniorforsker, PhD, Tyrili FoU

Ulf Jansen, seniorkonsulent, Tyrili

Anne Malerbakken, leder, Tyrilis brukerråd

Arild Knutsen, leder, Foreningen for human ruspolitikk

Ida Olsen, fagansvarlig, proLar Nett

Ronny Bjørnestad, daglig leder, proLar Nett

Høgskolen i Innlandet v/ Fakultet for helse- og sosialvitenskap,
Seksjon for psykisk helse og rehabilitering:

Torhild Kielland, seksjonsleder

Anne Stine Bakmann, høyskolelektor