Jeg har opplevd senabort og deltatt i den offentlige debatten. Nå føler jeg at stemmen min misbrukes av en pengesterk organisasjon.

Jeg har selv vurdert å trekke meg fra abortdebatten, skriver Signe Veierud Busch. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Jeg sitter med en følelse av at min røst som debattant og kvinne som har opplevd senabort, misbrukes av en pengesterk organisasjon.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Abortdebatten har vært forholdsvis ryddig denne høsten. Har jeg trodd. Men nylig er det blitt tydelig at noen aktører, som organisasjonen Menneskeverd, har valgt en annen tilnærming ved å kjøpe seg plass i debatten.

Før jeg går videre, er det greit å plassere organisasjonen Menneskeverd i landskapet ved å ta utgangspunkt i deres egen verdi- og formålsbeskrivelse. Menneskeverd mener at abort ikke er en helsetjeneste. De er ikke bare imot abort etter 12. uke, de er imot abort fra befruktningen. Årsaken til at kvinnen trenger abort, virker for dem irrelevant.

For meg er dette ubegripelig. Men jeg tåler godt at folk mener noe annet enn meg. Gjennom debatt tilegner vi oss kunnskap, bryter meninger og videreutvikler argumenter. Gjennom en dypere forståelse kan vi noen ganger endre mening, eller i det minste forstå motparten bedre. Gjennom abortdebatten har også min forståelse og mine meninger utviklet seg. Slik bør det være!

Menneskeverd ser tilsynelatende ikke behovet for å delta i den offentlige debatten i de store mediene om en ny abortlov. Den siste tidens reklameintensitet for Menneskeverd tyder på at det er brukt betydelige ressurser på annonsering i Amedia og Schibsted, samt en rekke mindre mediehus.

Demper åpen debatt

Ved kontekstuell annonsering brukes algoritmer som analyserer nøkkelord og temaer i innholdet på en nettside, for å vise det den oppfatter som relevante annonser. Slik oppnår Menneskeverd at deres kampanje mot abortloven vises til brukere som leser om abort.

En enkel sjekk blant bekjente med liten interesse for tematikken viste at også de får annonser for Menneskeverds kampanje når de klikker seg inn i tekster som berører abort, uavhengig av personlig søkehistorikk.

Selv om annonsører har rett til å kjøpe annonseplass, er dette problematisk av flere årsaker. For det første bidrar annonseringen til å dempe den åpne debatten.

Jeg har selv vurdert å trekke meg fra abortdebatten. Jeg opplever det som ubehagelig og upassende at mine debattinnlegg som argumenterer for en mer liberal abortlovgivning, blir arena for markedsføring av det motsatte og gir flere annonsevisninger og potensielt flere klikk til mine tause meningsmotstandere. I en kronikk jeg nylig skrev om abortnemnder, kom det inn hele tre likelydende annonser for Menneskeverds kampanje.

For kvinner som forteller om sin egen opplevelse med senabort i mediene kan det oppleves som svært krenkende at innlegg med deres personlige fortelling og bilder, fylles med antiabortreklame.

For det andre er det ingen redaksjonell kontroll med kontekstuell annonsering. Noen av Menneskeverds annonser er utformet for å ligne på redaksjonelt innhold og kan til forveksling fremstå som ekte nyheter. Men det er ingen tilsvarende kvalitetssikring av innholdet som fremmes.

Menneskeverds kampanje baserer seg på utsagnet «Har de som støtter forslaget om abort til utgangen av uke 18, sett et foster som er abortert så sent i svangerskapet?» skrevet av to gynekologer i en kronikk i Aftenposten. Denne er blitt imøtegått av kvinner som selv har opplevd senabort.

Størst pengesekk

Riktig bruk av fakta er avgjørende i abortdebatten. Menneskeverd hevder for eksempel på kampanjens nettside at nemndbehandling er nødvendig for å unngå press fra barnefar eller omgivelsene. De påstår at en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker svekker disse kvinnenes selvbestemmelse.

Jeg har medfølelse med kvinner som kan oppleve et press for å ta abort, slikt skal ikke skje! Men press for å ta abort har ingenting med selvbestemmelsesretten å gjøre.

Noen kvinner opplever også press for å beholde fosteret og oppgir å være hindret tilgang til abort. For disse kvinnene er det essensielt å få tilgang til selvbestemt abort, også etter 12. uke. Med utvidet selvbestemmelse vil færre kvinner tvinges til å bære frem et uønsket barn.

Av de omkring 600 kvinnene som årlig søker abort etter 12. uke, er det avdekket ytterst få dokumenterte tilfeller av press. Abortdebatten handler i store linjer ikke om tvang, kontroll og press – slikt må adresseres et annet sted i rettspleien. Abortdebatten handler heller ikke om hvordan et foster ser ut ved 18 uker, slik kampanjen gir uttrykk for. Kampanjen gir dermed en skjev fremstilling av abortsaken.

Ved å kjøpe annonsering i stedet for å delta i debatten unndrar Menneskeverd seg fra å svare på motargumenter. De viser at de ikke har interesse for å debattere, og at andres synspunkter på abort er uvesentlig for dem.

Gjennom den massive annonseringen har de kjøpt seg en uforholdsmessig stor synlighet og skaffer signaturer til sin kampanje. Selv sitter jeg igjen med en følelse av at min røst som debattant og som kvinne som har opplevd senabort, misbrukes av en pengesterk organisasjon.

Oppslutningen om Menneskeverds kampanje gjenspeiler ikke nødvendigvis folkets mening, men hvem som har den største pengesekken.