«Denne tar kaka»

For å lese denne boken, trenger du en sofa. Eller et digert bord.

I alle fall sterke armer.

For boken veier to og en halv kilo og er den største barneboken jeg noen gang har sett. Umulig å forbigå når Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok skulle deles ut i fjor.

Så er det likevel innholdet, og ikke det gedigne formatet, som gjør denne boken enestående.

Vel, det henger jo sammen, format og innhold, i Jakob Martin Strids fantastiske buss.

Ut på eventyr

Det begynner med en drone. Liten og gul dukker den opp på en blå himmel. Den daler ned ytterst på en molo i Ahnstarr City. Det er vennene Spir og Taku som finner den.

Taku tar på seg å fortelle historien om hvordan det gikk til at de bygde den fantastiske bussen, og at de alle sammen kom til det lykkelige landet Balanka.

Dramatikken er i gang. Eventyret kan begynne.

Men det skal vise seg at eventyret også er av livsnødvendig art. Lille Timo er dødssyk, og den eneste mulige medisinen finnes i de sjeldne safranliljene, som bare vokser i et land langt, langt borte.

Kan vennene finne blomstene og redde Timo?

Fellesskap og mot

Med utsøkt detaljrikdom har Jakob Martin Strid tegnet frem Ahnstarr City.

Byen strekker seg over to sider; her er skyskrapere, gravemaskiner, glass og betong. Reklameskilt, broer og en rufsete havn. Det er her, i de hjemmesnekrede husene langs vannet, Taku og vennene hans bor.

Som i Strids kanskje mest kjente bok, «Den utrolige historien om den kjempestore pæra», får vi servert et persongalleri i starten av boken.

Dette er vår gjeng. Det er disse vi skal heie på.

De er alle dyr. Det er jo også en av Strids spesialiteter: Han skaper gjenkjennelige folk med utforskertrang og mot i skikkelsen til en tiger, bjørn eller hund, ja, gjerne også et neshorn eller en elefant.

Storstilt prosjekt

15 år har det tatt Jakob Martin Strid å lage boken. Han står for tekst og bilder selv, og alt er gjort for hånd, og på papir. Ingen digitale tegne- eller maleprogrammer i sving her, altså.

Det er et imponerende arbeid.

En ting er å tegne frem motorer, skruer, stempler og hjul så nitid at vi faktisk tror det er mulig å kjøre av sted med denne bussen som har plass til hele nabolaget.

Noe ganske annet er å få personlighet og følelser inn i dyrene.

Den gamle løven Tolstoj er desillusjonert, men var en gang en fremgangsrik hippie og botaniker. Kjøteren Lucas er en avdanket, alkoholisert flyger. André er en hissigpropp av en tiger, Doktor Dion har fornuftige små briller på grevlingsnuten sin.

For ikke å snakke om den nydelige og bekymrede fru Friby, moren til Timo.

Hun er en liten frosk og lurer på om sønnen, som hun har adoptert, er blitt syk siden hun er et amfibium og han et pattedyr.

Kanskje jeg ikke klarte å gi ham nok varme da han var liten, gråter hun, men doktor Dion avbryter henne vennlig:

Timo er blitt syk fordi luften i byen er forurenset.

Underforstått skjønner vi at Fru Friby nok har vært den beste moren en liten Timo kunne hatt.

Samfunnskritikk

En leser med flere år på baken, vil også kjenne igjen stikk av samfunnskritikk.

Det kan være mot skjev fordeling av goder, mot utbytting av naturen, eller mangel på initiativ til å samarbeide på tvers av nasjoner og landegrenser.

På sin vei mot det forjettede land kommer de forbi en diktator, som er den eneste virkelige onde i fortellingen. Han truer de stakkars barna til å gi bursdagsgavene sine til ham.

Men noen virkelig trussel for våre venner blir han aldri.

Dramatiske fortellinger for barn har de senere årene ofte utviklet seg til grusomme kamper mot en voldelig fiende med overnaturlige krefter.

Ikke sånn her:

Fortellingen blir aldri virkelig farlig. Selv neshornene som river ned hjemmene til buss-gjengen for å modernisere byen, viser seg å ha et medmenneskelig ansikt. (Hvis nå menneskelig er det rette ordet å bruke i denne sammenhengen).

Jakob Martin Strids bok har en tvers gjennom varm, humanistisk tone, der mangfold og samhold er kjerneverdier.

Den er et konglomerat av innfall, der illustrasjonene spenner fra sinnrike installasjoner med tusen små elementer til store, nesten nakne landskap som avdekker en vidunderlig, men sårbar jord.

Noen vil kunne ønske seg en strammere struktur, et plot med tydeligere hindringer og motpoler før målet blir nådd.

Men den noen er nok i tilfelle en voksen leser. For barn som ennå ikke er blitt drillet inn i forventninger om en tradisjonell litterær bue, gir de mange innfallene og avstikkerne og raritetene bare ekstra næring til fantasien.

Underfundig

Jakob Martin Strids tekst er liketil og muntlig. Den er mer dokumenterende enn følelsesladet. Det gjør også at den eventyrlige fortellingen på beroligende vis virker litt «nedpå».

Dramatikken hauses ikke opp, for det trengs ikke. Det er nok energi i illustrasjonene. Også Håkon Viggens norske oversettelse lyder bra.

Å si at dette er en rik bok, er en underdrivelse.

Strid gir til og med plass til en diskusjon om hvorvidt guder fins.

Og kan lykken finnes i en blomst?

Den snedige slutten er nesten for sløy til at den ikke blir sensurert i en barnebok, tenker jeg. Hva den inneholder?

Les selv!