Den erotiske thrilleren tilhører egentlig en annen tid

«Du burde ikke drikke så mye kaffe».

Dette var det første skuespiller Harris Dickinson sa til regissør Halina Reijn, da de møttes på settet til filmen «Babygirl».

Reijn nærmet seg femti, Dickinson var i slutten av tyveårene. Hun ble overrasket over at en ung mann tok en såpass faderlig tone overfor henne, som ikke bare var eldre, men også sjefen hans.

Replikken fant veien inn i manus. Det er noe av det første praktikanten Samuel (Dickinson) sier til den langt eldre direktøren Romy (Nicole Kidman). Gnisten er der. Senere er hun på jobbfest på et utested når hun får et glass melk av bartenderen, sendt av Samuel.

Ikke lenge etter står hun på alle fire på et lurvete hotellrom og lepjer i seg melk, som en katt, på hans befaling. Det blir begynnelsen på en voldsom affære der dominans og underkastelse spiller en sentral rolle.

Affæren kan koste Romy jobben, omdømmet og ekteskapet. Men det er noe hun vil ha så sterkt at hun er villig til å risikere alt. Slik sett står hun i en god, gammel filmtradisjon.

«Babygirl» er en snakkis av en film. Nicole Kidman vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Venezia, og kan få en Oscar-nominasjon.

Filmen er også en erotisk thriller av typen som pirret millioner av kinogjengere på åtti- og nittitallet.

Et spørsmål som melder seg, er om denne sjangeren i det hele tatt lar seg oppdatere. Den erotiske thrilleren sprang nemlig ut av en helt bestemt kultur, av en helt bestemt uro, av en spenning i samfunnet som ikke lenger er som den var den gang.

De stammer fra en tid da det tilsynelatende ikke var noe folk heller ville enn å se kåte menn ha sex med farlige, uforutsigbare kvinner. Gjerne med kinky drag, gjerne i glamorøse omgivelser, gjerne med dempet belysning og synth og saksofon på soundtracket. Det endte som regel med at noen døde.

Mannen var ofte spilt av Michael Douglas, med dress og sammenbitte kjever. Kvinnen var Kathleen Turner, Sharon Stone, Demi Moore, Glenn Close.

Bak kamera stod regissører som Lawrence Kasdan, Paul Verhoeven og Adrian Lyne. Vi snakker om «American Gigolo», «Postmannen ringer alltid to ganger», «Body Double», «9 ½ Weeks», «Farlig begjær» og «Basic Instinct».

Det var disse filmene som inspirerte Halina Reijn til å lage «Babygirl». Hun har selv fortalt om hvor frigjørende de var. Reijn hadde selv seksuelle fantasier om å underkaste seg, noe tidens erotiske thrillere hjalp henne med å forsone seg med.

Men de erotiske thrillerne er altså sterkt preget av sin epoke, som var jappetiden, Reagan-æraen. Det er et hedonistisk drag i luften. Det er lov å nyte, å ta for seg, å forbruke, det være seg klær, dop eller kvinner. Man jager forfremmelser og penger.

Samtidig er den utøylede, utemmede livsstilen på ingen måte tilgjengelig for alle. Og bakenfor lurer den umiskjennelige følelsen av at alle disse overskridelsene ikke er sunne, at de må straffe seg.

I tillegg kommer kvinnene for fullt marsjerende inn i arbeidslivet, noe som skaper en betydelig uro. Mange skotter nervøst bort på «karrierekvinnen», hun som tilsynelatende velger vekk det tradisjonelle familielivet for å konkurrere med menn om de feteste jobbene og leve et seksuelt frigjort liv.

Noen beundrer henne, noen begjærer henne, noen synes synd på henne, noen frykter henne. I den mest berømte av alle erotiske thrillere fra denne tiden, er hun en man bør holde seg langt unna.

Filmen er «Farlig begjær» fra 1987, årets mest innbringende amerikanske film. Kritiker Richard Corliss i Time Magazine kalte den «tiårets Zeitgeist-hit».

Hovedpersonen er advokaten Dan (Michael Douglas), ambisiøs, godt gift. Han blir fascinert av den single, flørtende forlagsredaktøren Alex (Glenn Close). Snart har de vill sex på kjøkkenbenken hennes.

Men når Dan ikke gjengjelder Alex’ følelser, blir hun mer og mer voldelig og ustabil. Hun sniker seg inn i huset hans og koker datterens kanin. Til sist blir hun skutt ned av Dans kone.

Opprinnelig ga filmen et langt mer sympatisk portrett av Alex, og av sammenbruddet hennes. Produsent Sherry Lansing hadde likt manus fordi det ga et ekko av hennes egne romantiske ydmykelser. Den ulykkelige kvinnen som ringer en mann selv om hun vet hun ikke bør, ble behandlet med forståelse.

Men da filmen ble vist for et testpublikum, mislikte de slutten, der Alex tok sitt eget liv og fikk Dan mistenkt for å ha drept henne. Derimot elsket de telefonsamtalen der kona sier til elskerinnen: «Hvis du kommer nær familien min igjen, dreper jeg deg.»

Til sist kom det et notat til regissør Adrian Lyne fra en av toppsjefene i Paramount-studioet: «Utrydd hurpa». En ny slutt ble spilt inn. I den nye versjonen var karrierekvinnen Alex galere, farligere, og i amerikanske kinosaler brøt jubelen løs når hun ble drept. Kjernefamilien var atter trygg.

Det er historier som dette som gjør at mange erotiske thrillere, hvor smarte og vellagde de enn er, kan føles daterte. I tillegg har filmbransjen oppmerksomheten rettet mot andre steder nå. Filmviter Karina Longworth, som har en lang serie om de erotiske thrillerne i sin podkast «You Must Remember This», er blant dem som har påpekt dette.

«Det føles helt klart som om du ikke kan lage filmer med den heterofile, hvite mannens begjær i sentrum», har hun sagt til Indiewire. «Og det utgjør så mye av filmhistorien».

Så hvordan kan en filmskaper som Halina Reijn gjøre en slik film aktuell i 2025?

Det hun gjør, er å se med både mannen og kvinnen med et friskt blikk.

Den unge mannen kan først virke cocky, uovervinnelig. Men egentlig er han ikke sikker på hvordan han skal være den dominerende skikkelsen kvinnen vil ha, uten samtidig å tråkke over grensene hennes. Reijn har sagt at hun tror dette er en usikkerhet mange av dagens menn kjenner på.

Karrierekvinnen er ikke på sammenbruddets rand. Men hun er full av skam. Romy har aldri fortalt om sine seksuelle tilbøyeligheter, aldri levd dem ut. Det er åpenbart at dette er den dypeste hemmeligheten hun bærer på.

Når muligheten byr seg, er den desto mer uimotståelig. Det skaper et annet tabu enn tabuene fra de gamle filmene, men et tabu er det like fullt.

På én måte er «Babygirl» likevel helt på linje med de erotiske thrillerne fra tretti eller førti år siden. Den går åpent inn for å pirre publikum, for å skape scener de vil synes er sexy.

Dette er, interessant nok, noe Hollywood driver med i langt mindre grad enn før. «Fifty Shades of Grey» ble sett av fryktelig mange mennesker, men leet ikke på mange øyenbryn, og vil knapt få klassikerstatus.

Kanskje er dette fordi internett plutselig gjorde det lett for alle å få tak i erotikk og pornografi, og at gløttene inn på soverommene eller kjøkkenbenkene ble mindre spennende enn før.

Bevisstheten rundt trakassering, samtykke, makt og grensesetting er dessuten blitt kraftig skjerpet. Da blir det kanskje mindre fristende å lage filmer der det å lokke eller trekke noen over en grense, å få dem til å gjøre noe de brennsikkert vil angre på, er selve poenget.

For i de mest minneverdige av de erotiske thrillerne var begjæret faktisk farlig.