Demokratisk forfall

Fikk du med deg videoen der den allmektige lederen hadde samlet sin regjering, og hvordan de prøvde å si ting som lederen likte eller som satte ham i et godt lys?

Nei, jeg tenker ikke på da Vladimir Putin samlet sine nærmeste før angrepskrigen mot Ukraina.

Dette var en mer hverdagslig og hyggelig setting i Washington i forrige uke, der Donald Trumps regjering snakket om alt og ingenting foran åpne kameraer, med én viktig fellesnevner: Alt handlet om å skryte av presidenten.

Etter dette har Trump benektet at han er en diktator, men han sa også at mange nok kunne tenkt seg en diktator. I kjent stil lot han det hele henge litt i lufta, som om det lå en interessant mulighet der, hvis han vil.

Vi europeere var gjennom en lignende seanse da sikkerhetshetspolitikk og Ukraina var tema under et møte i Washington tidligere i august. De europeiske statslederne hadde et oppdrag (redde Ukraina og bevare forholdet til USA) og brukte, kynisk, de verktøyene de har (ros, smiger) for å få det til.

Det var likevel en ydmykende scene hvor de ble brikker i Trumps spill. Ikke er det en gang sikkert at det er særlig effektivt, se for eksempel på hvordan Kina lykkes med å stå imot.

På en måte er det bare en ny dag i den kontinuerlige bildestrømmen med Trump som fores til alle kanaler. Det er en uvant måte å drive politikk på for oss, og kan være ubehagelig å se på.

Men det er mer enn det. Et av de viktigste spørsmålene i verden akkurat nå, i hvert fall for de av oss som tilhører den vestlige delen av den og er avhengig av USA, er om det også peker mot at USA er på vei bort fra det liberale demokratiet.

På den ene siden kan man hevde at amerikanerne har fått akkurat det de ønsket seg og stemte på. Trump gjør det han lovet i valgkampen, for eksempel å massedeportere ulovlige innvandrere eller prøve å få slutt på Ukraina-krigen. Mange amerikanere liker stilen hans, og den er godt tilpasset en moderne medievirkelighet.

Kanskje er det sånn politikk kommer til å drives framover.

Samtidig er det mange små og store beslutninger som til sammen gir assosiasjoner til et persondyrkende og autokratisk enevelde.

Trumps stil handler jo om langt mer enn at Trump er en selvopptatt president som vet å bruke den nye medieverdenen til sin fordel. Det er en systematikk her, det er en politisk vilje til å samle mer og mer makt i presidentens hender.

Det betyr ikke at alt Trump gjør er ulovlig, selv om det er mange pågående rettsprosesser som følge av hans beslutninger. Vi glemmer ofte hvor stor handlefrihet utøvende politikere i maktposisjon egentlig har.

Et demokrati er mer enn bare at lover og regler følges. Det er en livsholdning og krever personlige egenskaper. Det handler om å godta meningsforskjeller, ha respekt for meningsmotstandere og en forståelse av at man gir fra seg makt frivillig.

Diskusjoner og beslutninger må også forholde seg til et minimum av fakta og redelighet i omgang med disse.

Det vi ser nå er er heller det motsatte. Trump tar kontrollen over museumsutnevnelser. Han går til kamp mot USAs mest prestisjetunge universiteter, og i resten av akademia har folk blitt redde for å si hva de mener. Han ønsker å fjerne et styremedlem i Sentralbanken og avsatte lederen for USAs nasjonale statistikkbyrå.

Han lar kun en liten krets rundt seg være med på de viktige beslutningene. Han sender føderale soldater ut på gatene i amerikanske byer og har ført en lang og ganske suksessrik kamp mot uavhengige og redaktørstyrte medier hvis samfunnsoppdrag nettopp er å gå maktapparatet kritisk i sømmene.

Listen kunne vært lenger.

Det er også de små detaljene, som at han blander seg inn i hva kapteinen for USAs golflag til Ryder Cup bør gjøre. Isolert sett kanskje ikke så farlig, men dette utfyller et bilde av en president som ikke kjenner på noen begrensninger for egen innflytelse.

Hvor er motkreftene? Utmattet etter å ha stått imot under den forrige fireårsperioden til Trump. Apatiske i en mediestrøm som aldri stopper. Utspilte fordi det demokratiske partiet sliter med å mobilisere.

Det skyldes blant annet måten de forsøkte å holde skjult helsetilstanden til den forrige presidenten, Joe Biden, og erstattet ham med en kandidat de ikke hadde testet skikkelig. Usikre på hvordan kampen mot Trump skal føres i et dypt splittet USA, der guvernøren i California gjør et forsøk med en direkte konfrontasjon på Trumps egne premisser på sosiale medier.

Mellomvalget i 2026 blir den første testen på hvor USA er på vei, kanskje også lokalvalgene denne høsten. Skulle Kongressen tippe i Demokratenes favør, vil det begrense Trumps makt.

Det pleier ofte å være en del av det demokratiske spillet i USA, som forskjellige presidenter har levd med. Det fører med seg konflikter og forsøk på å omgå Kongressen – få presidenter liker å bli ilagt politiske begrensninger av sine motstandere. Men det har vært en del av kulturen å akseptere nederlagene og de politiske syklusene der makt skifter hender.

Vil dagens president tillate det? Det går det an å tvile på.

Jeg kan ta feil og det kan komme en motreaksjon, men etter et halvt år med Trump i Det hvite hus for andre gang, ser det ut som stormingen av Kongressen 6. januar 2021 ikke var et slutten på en æra, men starten på nedbyggingen av det amerikanske demokratiet.

Roy Diallo, en av USAs mest kjente finanstopper, sier til avisen Financial Times at USA er på vei til et autokrati som vi så på 1930-tallet. Professor Carl Henrik Knutsen sier til Aftenposten at han gir det amerikanske demokratiet en 50/50 sjanse til å overleve Donald Trump.

Konsekvensene av dette er vanskelig å overdrive, men det er en mulig virkelighet vi er nødt til å ta inn over oss.