Demokratiet mellom slagene

Når støvet legger seg etter valgkampen, fortsetter demokratiets daglige arbeid.

Miljøpartiet De Grønne gjorde et historisk godt valg og nådde sperregrensa. Takk for tilliten! Den ivaretas av 8 flotte MDG-representanter, vår største stortingsgruppe noen gang. For min del glapp utjevningsmandatet i siste fintelling, men jeg er sjeleglad for et styrka grønt lag på tinget. Vi grønne her i Agder vil samarbeide aktivt med stortingsgruppa for naturen og vårt vakre Sørland. For klima og framtidas næringer, og for barna og solidariteten, både hjemme og ute.

Valgkampen var intens, men preget av god tone mellom partiene. Når man møtes tidlig og seint rundt i agderbygdene og diskuterer alt fra bistand til lokalsykehus, og fra villaks til minstepensjon til næringslivets virkemiddelapparat, blir man også litt kjent. Og ser at vi alle bare er folk. Engasjerte medmennesker som prøver å få til noe. Vi har våre særheter som alle andre, og kan le sammen i kaffepausene.

Sånn er demokratiet på sitt fineste: Sterke meninger, rause medmennesker, latter og prat på tvers. (Ja, det kan skli helt ut i samarbeid iblant!)

Ekstremister, hvem?

Jeg har gleda meg til å kunne snakkes med innestemme igjen etter valgkampen. Rett før et valg blir det stadig mer umulig, man er bare FOR eller MOT (formuesskatten, for eksempel) med stadig større bokstaver. Nå etterpå håper finansministeren på brede skattesamtaler igjen.

Så er det ikke bare nyanser og saklighet etter valget heller. Som da Stian Storbukås (Frp) kalte oss «ekstremister», vi som vil bremse naturødeleggende motorveier. De som kjenner meg, MDG, og Mirell Høyer-Berntsen (SV), kan le det bort som absurd. Men fortjener ikke ordskiftet at vi veier ordene våre nøyere?

«Ekstremist» betyr nemlig ikke «ekstremt uenig med meg». I norsk sammenheng regnes ofte vilje til å bruke vold for å nå sine mål, og det å aktivt undergrave demokrati og menneskerettigheter, som politisk ekstremisme (se f.eks. SNL om ekstremisme).

MDG bruker åpenbart demokratiske midler. Når Stian påstår at vi «ikke vil ha biler», er også det fullstendig karikert. Vi anerkjenner bilen som en del av transportsystemet, men vil gjøre hele systemet mer bærekraftig. Så vi prioriterer annerledes enn Frp.

Hva om vi heller begynte med det vi er enige om, at trafikksikkerheten må bli bedre? Så kan vi heller diskutere om stadig mer firefelts høyhastighet, eller lavere fart og vedlikehold og utbedringer av eksisterende veier er beste verktøy.

Samle på tvers

Viljen til å finne fellesnevnere blir bare viktigere i en verden der polarisering kommer helt av seg selv. Og eksploderer iblant, som etter drapet på Charlie Kirk. Etterdønningene viste hvor ulike medievirkeligheter vi lever i, når de yngre blant oss fikk blodspruten rett inn i feeden, mens vi voksne nileste for å finne ut hvem dette egentlig var.

Politisk vold er tragisk. Det fastholder heldigvis de aller, aller fleste.

Fiendebilder, feiring av vold, forvrengninger og å frarøve andre å delta på like fot, er også farlig. Om avsenderen heter Trump, Kirk eller Kaur. Da må vi sette foten ned.

Motkraften er å fastholde alles medmenneskelighet. I hverdagsdemokratiet kan det bety, når vi ikke forstår hverandre, at vi ikke rygger og baksnakker – men går nærmere. Og lar oss oppmuntre av at vi ser ulikt på ting, som filosof Arne Næss gjorde. Bli nysgjerrig!

Selv øver jeg på å legge merke til når vante meningsmotstandere plutselig har noe felles. Som da jeg leste Vidar Kleppes innlegg om at statlig oljerikdom ikke har gjort oss lykkelige – og faktisk er helt enig! Gleden er et annet sted.

Og du, hvis du leser dette og fortsatt tenker at MDG er helt ute: Skal vi ta en kaffe?