Da felles­skapet ble vikti­gere enn seieren

Første gang ungdommer fra Vigør klarte å kjempe seg frem til Norway Cup-finalen, ga de oss svaret.

Det var en nervepirrende finale. Stillingen var jevn, tusenvis av tilskuere fulgte spent med, og TV 2 sendte direkte.

Guttene fra Vigør var i ferd med å skrive klubbhistorie. Ett mål kunne avgjøre alt.

Mange trenere ville ha tenkt: Nå gjelder det å stille med de aller beste. Ingen eksperimenter. Ingen sjanser.

Men Vigør gjorde noe helt annet. Alle som hadde vært med på reisen, skulle også få være med i finalen. Ingen skulle sitte igjen på benken mens historien ble skrevet. Spillere ble byttet inn og ut gjennom kampen, og til og med keeperplassen – som vanligvis står urørt i viktige kamper – ble delt på tre.

Så da TV 2-kommentatoren overraskende utbrøt: «Skal virkelig tredjekeeperen også inn nå?!», var svaret enkelt: Ja. Selvfølgelig.

Vigør er en mer enn 100 år gammel klubb, kjent som en talentfabrikk. Gjennom tiår har den gitt barn og unge et trygt sted å være, et sted å vokse – både som fotballspillere og som mennesker. Mange tidligere Vigør-spillere har nådd toppfotballen. Men det viktigste er at tusenvis av barn har fått et grunnlag for vennskap, mestring og inkludering – uten å bli profesjonelle.

Likevel var 2019 spesielt. Aldri før hadde et Vigør-lag nådd en Norway Cup-finale. Og kanskje nettopp derfor var det så sterkt å se at trenerne valgte å holde fast ved klubbens verdier, selv med alt på spill: Alle skal være med.

Det er lett å snakke varmt om fellesskap når det er treningshverdag. Men i en finale, foran TV-kameraer, med pokalen på spill – da settes verdiene virkelig på prøve.

Vigør kunne ha valgt å toppe laget. De kunne ha valgt å sikre resultatet. Men de valgte å leve ut sitt budskap: Idretten handler ikke først og fremst om seieren, men om samholdet.

Og guttene? De jublet ikke bare da ballen nådde nettmaskene. De jublet for hverandre. For kameratene som fikk slippe innpå i kampens hete. For keeper nummer tre, som fikk kjenne på følelsen av å stå i en finale. For troppen som ble behandlet som like viktige, uansett hvem som kjempet på banen.

Ja, Vigør vant for første gang Norway Cup. Men det var ikke det som gjorde denne kampen uforglemmelig. Det var at alle guttene fikk oppleve det største øyeblikket sammen. Ikke bare en håndfull utvalgte, men hele laget.

Dette er noe vi alle bør ta med oss – enten vi er foreldre, trenere, ledere eller bare heiagjeng fra sidelinjen: Barne- og ungdomsidretten har sin største verdi når den gir plass til alle. Når den lærer oss å dele, å inkludere, å løfte hverandre.

Så ja – tredjekeeperen skulle selvfølgelig få spille. Ikke bare fordi han fortjente det, men fordi det er sånn vi bygger lag. Sånn vi bygger fellesskap og samfunn. Sånn vi bygger mennesker. Og derfor vant denne fotballklubben fra Kristiansand noe langt større enn en finale. De vant hjertene våre – og minnet oss om hva idrett egentlig bør være.