1 day ago
1
Solen har ikke stått opp enda. Cille Røise går inn sykehusdørene.
Her skal hun tilbringe de neste 25 timene. Avskåret fra verden utenfor.
– Mange får seg et sjokk, sier hun i dag.
Røise har akkurat startet som lege i spesialisering ved Sykehuset i Gjøvik.
Vaktene er hektiske. Pasientene er mange. Presset er stort.
– Jeg fikk mye ansvar og stod ofte i dobbeltkonflikter. Flere pasienter trengte meg samtidig, og jeg følte at jeg ikke strakk til, sier hun.
I starten biter hun tennene sammen.
Så skjer det noe i livet hennes, som endrer alt.
Måtte trekke lodd
Røise jobbet på ortopedisk avdeling sammen med seks andre leger i samme vaktsjikt.
Når én ble syk, var på ferie eller kurs, måtte de andre dekke vakten.
For å avgjøre hvem, trakk de lodd.
– Trakk du det kjipe loddet, hadde du ikke noe du skulle sagt. Da måtte du avlyse alle planer og jobbe.
Til å være en lege under opplæring, savnet Røise tettere oppfølging.
– Jeg ville kunne ting før jeg måtte gjøre det alene, men det var et ønske om at vi skulle klare oss selv. Arbeidspresset var så høyt, og produktiviteten var viktigere enn det meste.
Ortopedi er en av de største kirurgiske spesialitetene. Legene hjelper pasienter med sykdommer og skader i muskler og skjelett.
– Jeg kunne stå i situasjoner der jeg ikke følte meg kompetent. Vi jobber tross alt med menneskeliv, så det gikk på samvittigheten, sier Røise.
Samtidig merket hun at jobben spiste mer og mer av privatlivet hennes.
Til slutt måtte hun ta et valg.
I en serie saker kartlegger TV 2 legeflukten ved norske sykehus. På under tre år har 1980 leger sagt opp jobben.
Det er unge leger, som Røise, som er fremtiden. Men nå er noe urovekkende i ferd med å skje blant de yngre legene.
Har skjedd et skifte
Tillitsvalgt Paul Olav Stadtler ved Sykehuset Innlandet har sett det skje mange ganger.
Unge leger starter i spesialisering ved sykehuset, men blir ikke værende.
– Det er et stort press, for få hender og de orker ikke leve med den dårligere samvittigheten. Derfor føler de seg presset til å søke jobb andre steder, sier Stadtler.
Noen begynner på sykehusene i de større byene, i håp om større vaktlag å fordele byrden på, forteller han. Andre søker seg til kommunen eller det private, som ofte har bedre vilkår.
Stadtler mener det har skjedd et generasjonsskifte blant legene, som må tas på alvor.
– De unge legene vil ikke bruke livet sitt på å jobbe seg i hjel. Mange mener det er lite samsvar med arbeidsbyrde, ansvar og lønn.
En verdikonflikt
Da Cille Røise fikk sitt første barn, innså hun at jobben ikke var forenelig med familielivet.
– Da jeg var på jobb, hadde jeg veldig dårlig samvittighet overfor familien hjemme. Jeg følte meg ikke tilstrekkelig. Jeg var ikke nok til stede, forteller hun.
Da hun kom hjem etter en lang døgnvakt, var hun utslitt.
– Jeg orket ikke leke med barna, jeg ville bare legge meg, men jeg kunne ikke det heller. Det ble bare dårlig alle veier.
Mannen jobber også i helsevesenet, og det var vanskelig å få to turnuser til å gå opp.
Hun holdt ut i nesten et år etter at hun ble mamma. Så fikk hun nok.
– Jeg stod i en verdikonflikt, og for meg er familien viktigere enn jobben.
Det skulle vise seg at den unge legen også hadde mye å vinne på å endre retning.
En ond sirkel
Når leger slutter, og det er vanskelig å rekruttere nye, blir det en ond sirkel, mener Stadtler ved Sykehuset Innlandet.
– Når vi har stor gjennomstrømning av yngre leger, så øker presset og belastningen på overlegegruppen, som skal lære dem opp. Det fører til at leger i spesialisering får dårligere oppfølging, som igjen går utover rekrutteringen.
Yngre legers forening (YLF) er også bekymret.
– Vi ser at et økende antall yngre leger i sykehusene, som har flere års erfaring, velger å slutte eller bytte jobb fordi arbeidsbelastningen blir for høy og fleksibiliteten for liten, sier leder Ingeborg Henriksen.
I tillegg ser hun at studenter og nyutdannede leger ikke vil starte i videre spesialisering.
Henriksen avviser at legene stiller for høye krav til arbeidslivet.
– Vi jobber dagtid, kveldstid, helligdager, vi jobber for mye gratis overtid. Vi strekker oss langt og vil alltid det beste for pasienten. Samtidig må vi kunne være leger og ha et liv.
Uroer seg over fremtiden
Sykehuset Innlandet bekrefter at det har blitt mer hektisk og en høyere arbeidsbelastning for mange ansatte på sykehusene de siste årene.
«Det er en utfordring vi tar på alvor, og vi jobber kontinuerlig for å finne gode og fleksible løsninger for å sikre at leger kan stå i yrket over tid», skriver HR-direktør Cecilie Dobloug Nyland i en epost til TV 2.
Hun ønsker at legene skal ha rom for både faglig utvikling, trygghet og trivsel. I tillegg forsøker sykehuset å legge til rette for en balanse mellom jobb og fritid, ifølge Nyland.
«Vi er avhengige av at legene våre har det godt på jobb – både for deres egen helse og for kvaliteten i pasientbehandlingen».
Henriksen i YLF er urolig for fremtiden til det offentlige helsetilbudet.
– Vi må snu utviklingen hvis vi skal ha leger igjen i det offentlige, som står klare når vi blir syke. Det må være rammer og vilkår som gjør sykehusene til en attraktiv arbeidsplass, og legene må oppleve å ikke bli tatt for gitt.
– En ventet katastrofe
I mars 2021 sluttet Røise i jobben ved sykehuset og begynte som fastlege.
– Jeg jobber fortsatt med mennesker og kan gjøre en forskjell for dem, så det er veldig meningsfullt, sier hun.
Nå bestemmer hun selv når arbeidsdagen skal starte og slutte.
Hun jobber også dagtid i stedet for til alle døgnets tider.
– Jeg tjener mye mer, og jeg jobber veldig mye mindre. Jeg doblet nesten lønnen min. Det henger ikke på greip, sier Røise.
Hun viser til at regjeringen satte inn en rekke tiltak for å løse fastlegekrisen, som gjorde det mer attraktivt å velge yrket.
Hun tror det kan ha bidratt til legeflukten fra sykehusene.
– Man flytter bare problemet, så dette er en ventet katastrofe.
Har ikke angret
Røise opplever at hun fortsatt får bruk for utdanningen sin i jobben som fastlege.
Mange av pasientene som oppsøker henne på kontoret, har plager i muskler eller skjelett.
– Sånn sett er det veldig relevant. Men vi drev i hovedsak med større operasjoner, og det får jeg ikke nytte av på et fastlegekontor. Det er nok mye kompetanse som går til spille.
Røise savner kollegene og fagmiljøet, men hun ser seg ikke tilbake.
– Jeg har ikke angret én dag. Det koker ned til hva som er viktigst for deg. Det var ikke verdt timene jeg satt der kveld, natt og helg. Familien er mye viktigere.
English (US) ·