«Brutalt om barn på flukt»

Udyrene er tilbake!

Og de er om mulig enda mer skrekk­innjagende enn sist.

Det var i 2023, da fantasy­romanen «Udyr» traff blink både hos lesere og kritikere. Boken vant ARKs barnebok­pris og ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteratur­pris.

For uredde tiåringer

Oppfølgeren «Udyr. Ingen steder å gjemme seg» åpner like dramatisk som den forrige:

Hør på rytmen i språket!

Den er suggererende, syngende. Den under­bygger følelsen av uhygge. Og vissheten om at ingen steder er trygge.

For barn på flukt er verden aldri trygg.

Dét er noe vi blir minnet om i denne boken.

Det er Abdi på tretten år som er vår jeg-forteller. Han og lille­søsteren Alva på fem har rømt fra de blodtørstige beistene. Moren ble drept da hun forsøkte å forsvare barna sine. Nå prøver de å komme seg over havet til Shetland, for kanskje er det trygt på øyene?

Og der ute et sted er også pappaen, på jobb som fugleforsker.

Brutal dystopi

Som så ofte i den dystopiske litteraturen er det digitale nettverket brutt sammen. Mediene er tause, det er umulig å få oversikt over hva som skjer. Her må enhver klare seg selv.

De to barna er på flukt uten voksne, og uten å vite hvem de kan stole på.

Landskapet, som i den første boken var nærmest udefinert, konkretiseres nå i virkelige, geografiske steder.

Udyrene dukket først opp i Skandinavia.

Det er de velstående menneskene som nå må flykte og kare seg sammen på overfylte gummi­båter over frådende hav. Det er de som må dele det lille de har fått med seg i en flyktning­leir i et land som helst ikke vil ta imot dem.

Slik sett er virkeligheten snudd på hodet. Og slik sett har forfatteren en klar agenda.

Viser til verdens flyktninger

Ja, referansene til vår egen tid er åpenbare.

Jeg applauderer barnebok­forfattere som åpner øynene våre for verdens urett gjennom fiksjons­fortellinger.

Hvem har skrevet bedre om undertrykkelse og mot enn Astrid Lindgren i «Brødrene Løvehjerte»?

Ingvild Bjerkeland vil også lede lesernes tanker mot nåtiden, slik mange fantasy­forfattere gjør. Jeg synes hun blir for eksplisitt her, både i skildringen av flyktning­leiren og i refleksjonene rundt hvor udyrene kommer fra.

Hun lar en av flyktningene spørre om udyrene kanskje er en del av russernes krig i Øst-Europa? Eller har noen tuklet med DNA?

Som voksen­leser opplever jeg at slike konkrete hentydninger kan ta vekk noe av det eventyrlige i fortellingen. Det kan nok hende tiåringen trenger å tas kraftigere i hånden. Jeg er bare ikke så begeistret for en så sterk styring av hvordan vi skal tolke teksten.

Noe av det beste ved litteraturen er jo at den har så mange tolknings­muligheter. Og dermed gir glede til den som leser når man selv kan komme frem til nye innsikter.

Filmatisk driv

Ingvild Bjerkeland er dyktig i å skape spenning. Det overrasker meg ikke at hun har en doktorgrad i film­vitenskap, for mange av scenene her ville gjort seg skikkelig bra på film.

For eksempel det skjell­settende øyeblikket der Abdi oppdager at udyrene har kommet seg bak barrikadene og inn i byen:

Et ensomt eksemplar av arten reiser seg og værer ut i luften på taket av sykehuset.

Å, så skummel den scenen er!

Hvert kapittel avsluttes av en cliffhanger, slik at leserne blir dratt med fra side til side. Det er et utmerket grep, ikke minst for å hjelpe dem som er mindre trent i å lese lengre tekster.

Språklig er Bjerkeland helt på plass, selv om lille Alva fremstår mer velartikulert enn femåringer flest.

Og hadde forfatteren latt verbet hvese være forbeholdt udyrene, og ikke bli brukt gjentatte ganger av Abdi også, ville ordet beholdt sitt skrekk­skapende preg.

Slutten skal aldri røpes i omtale av spennings­bøker. Men ved enden av «Udyr. Ingen steder å hjemme seg» henger det så mange tråder i luften at det er rom for flere bøker.

Forfatteren selv sier hun har satt strek.

Men jeg kan levende se for meg lesere som ønsker seg flere udyr.