Blind mann krever å få være meddommer – får saken opp i Høyesterett

I fjor høst ble det valgt nye meddommerutvalg i alle landets kommunestyrer. I Hol kommune resulterte det i at en mann uten synsevne ble satt opp i listene. Da han i februar for første gang ble innkalt til å gjøre tjeneste, reagerte tingrettsdommeren med å be kommunen stryke mannen fra listen. Noe som ble gjort bare to dager senere.

Det er vedtaket om å fjerne den blinde mannen fra meddommerutvalget som nå blir gjenstand for prøving i Høyesterett, i en sak der Blindeforbundet har gått inn som partshjelp. Anførselen, ikke har ført frem verken i tingretten eller lagmannsretten, er at vedtaket innebærer en ulovlig forskjellsbehandling etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9.

Vil ha individuell vurdering

Mannen og Blindeforbundet anfører at det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak av om meddommeren er egnet, ettersom det i noen saker vil være fullt mulig å dømme uten å kunne se. Lovens krav er at meddommere må være «være personlig egnet til oppgaven», og spørsmålet er om det er en uforholdsmessig forskjellsbehandling å karakterisere blinde generelt som ikke personlig egnet.

Borgarting lagmannsrett kom i sommer til at prinsippet om bevisumiddelbarhet forutsetter at dommerne både kan se og høre bevisførselen, selv om dette i enkelte saker vil kunne stille seg annerledes, og skrev:

«Det er klart at blinde dommere vil kunne være «personlig egnet» til å gjøre tjeneste som meddommere i saker hvor det ikke er bevisføring som forutsetter at dommerne kan se. Lagmannsretten deler imidlertid tingrettens vurdering av at det er et fåtall av saker hvor det på forhånd er mulig å vite med tilstrekkelig sikkerhet at det ikke vil kunne bli fremlagt bevis som en blind vil ha behov for at blir tolket eller beskrevet, og der bevisførselen heller ikke inneholder nonverbal kommunikasjon av betydning.

Lagmannsretten deler også tingrettens vurdering av at bruk av «tolk» eller lignende medhjelper som beskriver bevisførselen for en blind meddommer, ikke er et alternativ. Det vil medføre en indirekte formidling av bevis, og det kan være ulike oppfatninger av hvordan et bevis skal tolkes/forstås mv.»

– Nødvendig

Lagmannsretten fremhevet også at det ikke alltid vil kunne slås fast på forhånd om det er aktuelt med bevisførsel i form av bilder eller filmer, og peker på faren for utsettelser og omberamming dersom slikt skulle dukke opp underveis. Tilfeldighetsprinsippet innebærer dessuten at man ikke kan håndplukke blinde dommere til saken der dette eventuelt ikke ville være et problem.

Et poeng i saken er at FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, nylig ble foreslått inkorporert i norsk rett. Det juridiske ekspertutvalget som har forberedt dette, fremholdt i sin rapport at domstollovens regler for meddommere må  tolkes slik at det tas høyde for at det kan tilrettelegges for funksjonsnedsettelsen.

Videre ble det uttalt:

«I lys av konvensjonen kan det stilles spørsmål ved om vilkåret om personlig egnethet kan praktiseres slik at meddommere utelukkes fra utvalget dersom de ikke kan fungere som meddommer i en «ikke ubetydelig andel av sakene», slik det synes å være lagt til grunn i norsk rett i dag. Det er mulig at forholdsmessighetsvurderingen må praktiseres strengere for å imøtekomme forpliktelsene under konvensjonen, slik at vilkår om personlig egnethet iallfall som hovedregel må vurderes konkret for hver enkelt sak med henblikk på sakens karakter og mulighetene for tilrettelegging.»

Borgarting er ikke enig i dette, og viser til at kun vil være et fåtall saker hvor en blind dommer vil kunne anses «egnet»:

«Lagmannsretten kan heller ikke se at de grunnleggende kravene for å sikre en rettssikker og forsvarlig rettergang kan ivaretas ved en tilrettelegging for at blinde meddommere kan gjøre tjeneste, slik ekspertutvalget synes å mene.

Det er helt avgjørende for et fungerende rettssamfunn at parter og siktede så langt det er mulig får, og opplever å få, en rettferdig og forsvarlig rettergang og avgjørelse av sin sak innen rimelig tid. Dette hensynet veier etter lagmannsrettens syn svært tungt.

Etter lagmannsrettens syn er forskjellsbehandlingen derfor nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende for de som utelukkes fra å gjøre tjeneste som følge av at de er blinde.»

– Har tatt for lett på saken

Eks-meddommerens prosessfullmektiger har vært advokat Erlend Kim Fossen og fullmektig Marius R. Gulbranson.

– Saken handler ikke om at blinde skal kunne være meddommere i alle saker, kun om staten kan operere med et totalforbud. Lagmannsrettens argumentasjon svikter, slik vi oppfatter det, på flere punkter. Mest sentralt mener vi det er, at lagmannsretten ikke tar innover seg hvor stort inngrepet i blindes rettigheter er. Saken reiser spørsmål om hvordan rettigheter i CRPD skal forstås, samt hvor langt statens tilretteleggingsplikt strekker seg. Overordnet mener vi at lagmannsretten har tatt for lett på saken, og konstruert en regel som kolliderer med diskrimineringsforbudet, sier Fossen.

Lagmannsrettens avgjørelse finner du her.