At eksamen skal være en slags fiende av en fremtidsrettet skole, er ren skivebom

Flere eksamener vil trolig bidra til at elevenes nivå i hvert fag blir vurdert mer likt over hele landet, skriver Karoline Torkildsen. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

At eksamen skal være en slags fiende av en fremtidsrettet skole, er ren skivebom.

I november i fjor leste mange saken i A-magasinet om «sekserinflasjonen» i norsk skole. I artikkelen trekkes det frem at det for få år siden tilhørte sjeldenhetene å oppnå karakteren 6 i alle fag.

I dag er dette fremdeles regnet som en bragd, men det er ikke like uvanlig. Hvorfor dette skjer, er det ikke noe entydig svar på, selv om mange forsøker seg med analyser. Er det slik at elevene er blitt så mye flinkere i Norge, selv om resultatene i Pisa-undersøkelsen viser det motsatte? Aftenpostens Therese Sollien løftet spørsmålet i slutten av januar.

Hva skjer egentlig med karakterene?

Som lektor i videregående skole vil jeg påstå at saken er så viktig at dette er gledelig. Dessverre snubler Aftenpostens kommentator i analysen, og de som før var usikre, er nå blitt enda mer forvirret. Hva skjer egentlig med karakterene i skolen?

Sollien påstår i sin kommentar at det fremdeles er mest riktig å gi standpunktkarakterer i alle fag fremfor eksamen, slik enkelte nå tar til orde for. Jeg mener dette blir for enkelt. Det er i elevenes interesse at de får vurdert kompetansen sin gjennom hele året, slik at de vet hva de får til, hva de må jobbe mer med, og hvilket karakternivå som er realistisk å oppnå til slutt.

Det er bare det at når elevene trekkes opp i kun fire eksamener på slutten av videregående – da tenker jeg på studieforberedende linjer – er det en rekke fag der elevenes kompetanse aldri vurderes eksternt. Dette har ført til at det legges et utilbørlig press på både enkeltlærere og hele kollegier om å sette både høyere karakterer og ståkarakterer, der ingen av disse er riktige.

Flere eksamener vil trolig bidra til at elevenes nivå i hvert fag blir vurdert mer likt over hele landet. Det må jo være riktigere når alle konkurrerer om de samme studieplassene?

Analysen faller sammen

Divisjonsdirektør Marthe Akselsen i Utdanningsdirektoratet uttrykte bekymring for karakterutviklingen i skolen, både i Dagsnytt 18 i november i fjor og i et debattinnlegg i Aftenposten i desember samme år. Hun påpeker at vi som samfunn må ha tillit til at elevers vitnemål viser det de faktisk kan.

Det er i forlengelsen av dette Solliens analyse faller sammen. Der mange kritiserer læreplanene som nå gjelder (Kunnskapsløftet fra 2006, revidert i 2020) for å ha ulne krav og forventninger, mener Sollien denne kritikken vil føre oss tilbake til en slags «puggeskole» der elevers evne til kildekritikk og egenrefleksjon var ikke-eksisterende. Sollien skriver:

«For en engasjert historielærer kan det nok være mer spennende å undervise om den pågående krigen i Ukraina og på denne måten sammenligne ulike fremstillinger av en hendelse og reflektere over at historiske fremstillinger preges av opphavspersonens ståsted og kontekst (som det heter i læreplanen), istedenfor å dosere foran et rom med 18-åringer om Koreakrigen. Det kan også hende at elevene lærer noe om kildebruk og kritisk sans samtidig.»

Hjelper lite når foreldrene presser på

Det er ingen motsetninger mellom å ha læreplanmål som tydeliggjør og konkretiserer hva elevene skal lære i historie, og samtidig bruke dagens geopolitiske situasjon i undervisningen.

Jeg er den historielæreren som både lærer elevene om vikingenes herjinger, Vidkun Quislings drøm om et nytt «Norgesvelde» og president Vladimir Putins krig i Ukraina. Det er jeg ikke alene om. Elever kan ikke drøfte, reflektere eller undre seg særlig godt over noe de ikke kan! Da blir også forståelsen av dagens verden fort temmelig grunn.

Sollien hevder videre at lærere må være sensorer på andre skoler for bedre å kunne kalibrere karakterer seg imellom, men dette gjøres allerede hvert år over hele landet. Alle lærere må ut som sensorer. Heldigvis! Det hjelper lite når elevene og foreldrene bak dem presser på for høyere karakterer.

Eller når skoleeier nærmest har som slagord at alle elever skal «fullføre og bestå». Bekymringen om at det som gjøres én dag, skal avgjøre hele fremtiden din som elev, og at eksamener derfor er urettferdige, blir for enkel.

De fleste lærerne jeg snakker med, er sjelden overrasket over hvilken karakter elevene får på eksamen.

Minner om eksamensangst

Så hvorfor er karakternivået så mye høyere på for eksempel Ullern eller Elvebakken videregående skole? Kanskje fordi elevene med høyeste karakterer fra ungdomsskolen i Oslo søker seg hit, og dermed oppnår disse naturlig nok også høyeste karakter videre. Om alle sammen skal ha karakteren 6, er jeg derimot mye mer usikker på.

Likevel er det viktig å merke seg at karakterene ikke bare stiger på «toppskolene».

Jeg kan være enig med Sollien om én ting: Det bør kanskje ikke være bare karakterer fra videregående som bestemmer hvilket studium man får komme inn på. Særlig ikke når privatistskolene står med åpne armer for å tilby elever å ta fagene opp igjen og igjen, og inntaksgrensene bare øker.

Man blir nok ikke en bedre lege, jurist, veterinær eller økonom av å ta opp fag man allerede har høy kompetanse i. Kanskje bør andre ting telle ved siden av karakterene, som relevant arbeidserfaring fra helsevesenet, barnehage, et fagbrev eller førstegangstjeneste.

Dette er også en debatt som må løftes videre. At eksamen derimot skal være en slags fiende av en fremtidsrettet skole, er ren skivebom og minner mer om eksamensangst enn forståelse for hva vi i skolen driver med hver eneste dag.