Antisemittismens mange ansikter

For mange jøder markerer 7. oktober et tidsskille i opplevelsen av å høre til i det norske samfunnet, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser synagogen i Oslo. Foto: Javad Parsa, NTB

Sinnet over Israel ser ut til å gjøre mange jødiske barn til målskiver.

De to siste årene har antisemittismen økt markant. Dette har ført til en ny situasjon for jødiske minoriteter over hele Europa. Også i Norge er det mye som tyder på at vilkårene er endret.

For mange jøder markerer 7. oktober et tidsskille i opplevelsen av å høre til i det norske samfunnet. Forskningsintervjuer med jøder i Norge forteller hvordan sorgen over terrorangrepet i Israel raskt fikk følge av en følelse av å stå alene. Verst er likevel de stadig hyppigere møtene med antisemittiske uttrykk.

Den første rapporten fra Det Mosaiske Trossamfund kom allerede i slutten av oktober 2023: Flere av deres medlemmer var blitt utsatt for trakassering, trusler og hatmeldinger. Oslo politidistrikt dokumenterte en betydelig økning i hatkriminalitet rettet mot jøder, og HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) målte i februar 2024 en økning i utbredelsen av antisemittiske holdninger. En tredjedel av befolkningen svarte at Israels politikk overfor palestinerne hadde gitt dem et mer negativt syn på jøder generelt, en klar økning siden 2022.

Flere undersøkelser dokumenterte en økning av jødehat på sosiale medier i tråder der Midtøsten ble debattert. Mye tyder på at resultatene ikke bygget på øyeblikksbilder, men varslet endringer av mer langvarig karakter.

En av de største driverne av antisemittisme

Over flere tiår har forskning vist at manifestasjoner av antisemittisme øker i takt med at konfliktnivået i den israelsk-palestinske konflikten øker. Negative reaksjoner på krigens grusomheter projiseres over på jødiske minoriteter i hele Europa og store deler av verden.

At dette er en av de største driverne av antisemittisme i dag, er åpenbart. Eldgamle antisemittiske troper reproduseres i deler av Israel-kritikken og møter for lite motstand i offentligheten.

For å få innsikt i erfaringer blant jøder i Norge etter 7. oktober gjennomfører HL-senteret et bredt anlagt dokumentasjonsprosjekt med mål om 100 intervjuer med jøder i ulike aldersgrupper.

Et såpass stort intervjumateriale vil først og fremst synliggjøre mangfold. Det er like fullt noen mønstre i hverdagserfaringene skildret i de 70 intervjuene som hittil er gjort.

Sjokk etterfulgt av ensomhet og frykt

Personlige opplevelser rundt nyheten om 7. oktober kan i første omgang ligne dem som er knyttet til minnet om terroren 22. juli. Man husker hvor man var da nyheten kom, og man husker sjokket over det stadig økende antall drepte. Men her stopper også likheten.

For mange jøder ble sjokk etterfulgt av ensomhet og frykt fremfor tryggheten i et fellesskap. I norsk offentlighet ble terrorangrepet i Israel umiddelbart politisert og ga ingen rom for kondolanser. Flere av våre informanter opplevde at det jødiske samfunnet ble isolert.

Opplevelsen av isolasjon er også utbredt på et personlig plan, i form av manglende sympati fra ikke-jødiske bekjente, også etter hvert som nyheter om økt antisemittisme ble kjent. «Å spørre hvordan jeg har det er jo ikke det samme som å gi en støtteerklæring til Israel», som én uttrykte det.

Mange skjønte umiddelbart etter Israels svar på 7. oktober at antisemittismen ville øke. Å bli kollektivt ansvarliggjort i tider med kriser er del av den lengre jødiske europeiske historien. Her i ordene til en ung, kvinnelig informant:

Først gråt jeg fordi det som skjedde var så forferdelig, så fordi jeg skjønte at et terrorangrep av den størrelsesorden vil utløse ... Og da følte jeg på en sånn bunnløs håpløshet, liksom. Det her blir verre enn alt. Tragedie for sivilbefolkningene på begge sider, og spesielt på Gaza. Men også for jøder i diaspora.

Skjule sin jødiske identitet

Den vanligste hverdagserfaringen i vårt datamateriale er å bli stilt til ansvar for israelsk politikk, også i situasjoner som handler om noe helt annet.

En av våre informanter hadde i forbindelse med sin mors begravelse mottatt en kondolanse-SMS fra en ikke-jødisk bekjent. Avsenderen åpnet med å kondolere, men fortsatte teksten med å beskrive israelsk krigføring gjennom antisemittiske utsagn.

Flere informanter har sluttet å legge ut helt hverdagslige tekster i sosiale medier. En oppskrift på en matrett til shabbat blir i kommentarfeltet raskt møtt med antisemittiske fordommer om jødenes væremåte.

I løpet av de to siste årene er det blitt en utbredt strategi å skjule sin jødiske identitet: Ringer telefonen fra en slektning i Israel mens du er på bussen, unngår du å hilse på hebraisk. Spør noen om hvor etternavnet ditt kommer fra, svarer du at det er polsk, selv om du før var stolt over å si at det er jødisk. Og svært mange jøder har tatt av seg smykket som viser deres identitet.

Det vondeste i vårt innsamlede materiale er foreldre som forteller om smerten ved å be sine barn og ungdommer underkommunisere at de er jøder. Når foreldre går flere runder med seg selv om hvorvidt det er trygt å la sin ivrige tredjeklassing fortelle om en jødisk høytid i klassen. Sinnet over Israel ser ut til å gjøre mange jødiske barn til målskiver: Vi har fått flere beretninger om barn og ungdommer som har opplevd både utestengning, trakassering og fysisk vold.

Fellesskapets ansvar

Antisemittisme manifesteres på ulike måter og kan ikke bare studeres gjennom erfaringer. For å få utdypende kunnskap om antisemittismens fremtredelsesformer i samtiden gjennomfører HL-senteret også tre kvantitative kartlegginger i perioden 2025 til 2027. Disse skal gi svar på hvordan antisemittiske holdninger kommer til uttrykk i ulike deler av befolkningen. Vi undersøker holdninger i et representativt befolkningsutvalg, blant muslimske respondenter og blant ungdommer.

Mens vi jobbet med denne kronikken, kom meldingen om knivstikking ved en synagoge i Manchester. Flere jøder ble drept i det de var i ferd med å markere den religiøse høytiden Yom Kippur. Som vanlig samfunnsborger er det lett å kjenne på håpløshet overfor terror, men den hverdagslige antisemittismen kan vi alle bidra til å stoppe. Det er fellesskapets ansvar å sikre grunnlaget for et fortsatt rikt jødisk liv i Europa.