Andrew er støtt ut i kulden

En bekjent sa en gang om kong Charles at han var en tøff, ganske nådeløs mann som jobbet hardt for å skjule at han var nettopp dét.

Torsdag kveld ble verden vitne til denne nådeløsheten. Det var da kong Charles gjorde det kjent at lillebroren hans, prins Andrew, ville miste prinsetittelen. Han vil også bli nødt til å forlate herskapshuset Royal Lodge, nær Windsor Castle, som tilhører kongefamiliens offisielle eiendommer. Han må flytte til et hus på godset Sandringham i Norfolk, som kongen selv eier.

Andrew er med andre ord støtt fullstendig ut i kulden. Heretter vil han bli kjent som Mr Andrew Mountbatten-Windsor, en vanlig, sivil borger.

Andrew skal ha vært dronning Elizabeths favoritt av de fire kongelige barna. Dette kunne han flyte langt og lenge på. Kanskje burde han skjønt at det ville bli andre boller når storebror overtok tronen. Forstått at Charles ville ha færre betenkeligheter med å handle hvis han opplevde at lillebroren satte kongefamiliens omdømme og posisjon i fare.

Skrivet kom fra Buckingham Palace, ikke fra Andrew selv. Kongen ville åpenbart ikke at det skulle være noen tvil om at den kongelige verdigheten ble tatt fra broren, at det ikke var noe han ga fra seg.

Han ville vise at det er voksne hjemme og at de rydder opp. I dette har han antagelig handlet i tospann med prins William, den kommende kongen. Prinsen av Wales skal lenge ha ønsket en mer kontant reaksjon overfor onkelen.

Men hva vil det si? Å være kongelig er uansett en pussighet i en moderne tid. Monarkiet ble til for å sikre stabilitet og langsiktighet på toppen av makthierarkiet, og hindre stadige blodige oppgjør hver gang en konge døde. Når monarken ikke lenger har denne typen makt, er de kongelige på mange måter en anakronisme.

Dermed lever de som nasjonens representanter, som opphøyde symboler. Glamouren og mystikken som ennå omgir dem, er knyttet til at de har noe som ikke kan kjøpes for penger, nemlig kongelighet.

Hvor rik, berømt og mektig du enn blir, kan du ikke velge å bli kongelig. Det må du bli født til, eller gifte deg til. Det er, eller blir, en del av identiteten din.

Å gjøre kongeligheten til noe som har betingelser, noe som du kan bli tatt fra på kort varsel, er derfor dramatisk. Det kongen i praksis sier, er at du faktisk må oppfylle noen etiske minimumskrav for å kunne være kongelig.

Men antagelig var det nødvendig. Om ikke kongen hadde tatt prinsetittelen fra broren, kunne parlamentet snart ha forlangt det. Andrews synderegister var blitt for langt.

Den største skampletten var naturligvis forbindelsen til Jeffrey Epstein, og anklagen fra nå avdøde Virginia Guiffré om at hun var blitt gitt som en slags seksuell gave til Andrew ved tre anledninger, da hun var tenåring.

Så kom opplysningene om at både Andrew og ekskona Sarah Ferguson hadde løyet om vennskapet med Epstein. Det viste seg at de hadde vært i kontakt med ham lenge etter at de skulle ha brutt alle bånd.

Så ble det fornyet oppmerksomhet rundt de andre kontroversene rundt Andrew. Han hadde forbindelser med de styrtrike sønnene til forskjellige diktatorer, så vel som kinesiske representanter beskyldt for spionasje. Han tok imot gaver i øst og vest. Og han hadde et stort forbruk av kvinner.

Tidligere i år ga historiker Andrew Lownie ut en karakterdrap av en biografi om prinsen. Der påsto blant annet enn britisk diplomat at prinsen hadde bedt om at vakre kvinner skulle bli invitert til tilstelninger der han var til stede. En privatsekretær skal ha sagt til en britisk konsul at «han liker blondiner». Konsulen hadde svart: «Jeg er diplomat, ikke hallik».

Mange spurte seg om hvor prinsen fikk tolv millioner pund fra, som var det han måtte ut med da han inngikk et forlik med Giuffré da hun ville trekke ham for retten i 2022. Sannsynligvis var det moren, dronningen, som måtte trå til.

Det ble uholdbart å holde på sånn, og samtidig ha et trygt tilholdssted i kjernen av kongefamilien. Kongeligheten ble et skalkeskjul. Et «arrestanten løslates»-kort som kunne smelles i bordet for å slippe å ta ansvar.

Andrews oppførsel bidro også til å kaste et mistenksomhetens skjær over andre kongelige. Når systemet åpnet for at man kunne leve slik, var det ingen garantier for at andre ikke tar for seg på samme måte.

Derfor falt øksa. Ironien er at etternavnet «Mountbatten-Windsor» ble dannet som en slags kjærlighetsgave. Det var dronning Elizabeth som opprettet det som etternavn for familiemedlemmer som ikke hadde kongelige eller adelige titler. Det var ment som et plaster på såret for en surmulende prins Philip, som var sint fordi kongehuset ikke fikk hans navn, «Mountbatten».

Det er neppe varme på noen side når dette etternavnet nå påtvinges Andrew Mountbatten-Windsor. Hva følelsene enn er, spørs det om de ikke er omtrent det motsatte.