André hadde ikke lenge igjen å leve – så ringte telefonen

1 month ago 23

I 2015 ble André Tøgersen alvorlig syk. Han slet med dårlig lungekapasitet og raste ned i vekt.

– Jeg ble grå og blå i ansiktet. Jeg ble veldig tynn og veide 62 kilo. Det var ikke mye mann igjen, sier han.

Han var i så dårlig form at kona Ida måtte hjelpe ham med å knyte skolissene. Om natten sov han med oksygenmaske.

Til slutt var han så syk at han måtte legges inn på sykehus.

Av legen fikk han en livsendrende beskjed, forteller Tøgersen.

Han måtte ha nye lunger, og det hastet.

Men ventetiden på et nytt organ kunne være opp mot 18 måneder. Så lang tid hadde han ikke.

Ventet på en telefon

Beskjeden om at han trengte organdonasjon, var alvorlig. Men alternativet var langt mer skremmende, forteller Tøgersen.

– Det var det siste kortet jeg hadde, den eneste muligheten for å leve. Alternativet var seks fot under og å ikke være her mer.

Kona forteller at ventetiden i uvisshet var vond.

– Vi ventet på en telefon og gikk rundt med en indre uro. «Tenk om vi ikke rekker det», sier kona Ida.

Etter bare to en halv måned fikk de beskjeden.

Dør i kø

Tøgersen var heldig. Det fantes en donor, og livet hans ble reddet.

– Jeg hadde egentlig ikke mye tid igjen å leve, sa legene etter operasjonen. Derfor er jeg utrolig takkmelding. Jeg har endret litt perspektiv på livet, sier han.

I dag lever småbarnsfaren et tilnærmet normalt liv. Han er en aktiv løper, jobber og bor i rekkehus med kona og barna Trym og seks måneder gamle Thelma Marie.

– Det endret livet vårt at han fikk den muligheten, sier Ida.

Andre nordmenn er ikke like heldige.

Til enhver tid står rundt 600 pasienter på venteliste for å få et nytt organ i Norge, ifølge Stiftelsen organdonasjon.

Fremdeles dør mennesker mens de venter i kø.

Men akkurat dét håper Helseministeren nå å gjøre noe med.

Vanskelig situasjon

Selv om åtte av ti nordmenn er positive til organdonasjon, ifølge en undersøkelse, har langt færre registrert seg som donor.

Det betyr at mange familier må ta stilling til dette spørsmålet når de mister sine kjære.

Stiftelsen Organdonasjon mener at dette er uheldig.

– Vi ser at noen familier, i frykt for å velge feil, sier nei. Det gjør de rett og slett fordi de fordi de ønsker å ta riktig valg på vegne av den avdøde, sier informasjonssjef Aleksander Sekowski.

Han mener at donasjonsvirksomheten i Norge må bli bedre organisert for å få ned ventetiden og redde liv.

– Det må tas tak på sykehusene. Vi må ha et system som sørger for at potensielle donorer som dør på norske sykehus, og som hadde et ønske om å redde liv, ikke glipper. Der har politikerne en jobb å gjøre, sier Sekowski.

Ventetiden på organer varierer fra fire uker til i underkant av to år.

Vil ta grep

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) tar oppfordringen på strak arm.

– Organdonasjon redder liv. Dessverre er det for mange som glemmer å ta denne samtalen med sine nærmeste, sier han til TV 2.

Derfor sender han nå en klar beskjed til norske sykehus.

– De må ha både rutiner og systemer for å sikre at pasienter som er aktuelle for organdonasjon, blir vurdert. De må sjekke hva som er pasientens ønske og på den måten jobbe systematisk for å forhindre at muligheten for organdonasjon går tapt, sier Vestre.

Søstrene Marte og Ida Magnusdal er glade for at regjeringen ønsker å legge mer av ansvaret på sykehusene.

Midt i sorgen og mens faren lå i respirator måtte de ta avgjørelsen på vegne av ham.

– Legene sa de måtte ha svar i løpet av noen timer. Det skulle komme et team fra Oslo for å hente organene hans. Den prosessen må skje veldig raskt, sier Marte.

– Sprøtt å tenke på

Døtrene forteller at Bjørn Olaf døde i en tragisk ulykke i januar i fjor.

Han hadde falt fra en stige og slått hodet. Legene jobbet intenst med ham i flere timer på sykehuset, men livet stod ikke til å redde.

– Det var jo et sjokk. Man tror ikke at noe slikt kan skje, sier døtrene.

Etter en vanskelig diskusjon, tok familien en avgjørelse. De mente at det var riktig å si ja til organdonasjon, fordi han selv ville ha ønsket det.

– Vi var jo i en sjokkfase, men vi bare visste at pappa hadde ønsket å gi bort organene. Vi bare visste at det var det rette svaret, sier Marte Magnusdal.

– Ja, for han var jo en sånn raus person, sier søsteren Ida.

Det er strengt hemmelig hvem som mottar og hvem som gir organer i Norge. Søstrene finner likevel en god trøst i at noens liv har blitt reddet av farens organer.