1 month ago
20
Zoya Miari (24) opplevde å bli flyktning to ganger. De to erfaringene er likevel helt forskjellige.
Publisert 22.11.2024 00:10
Den 24 år gamle kvinnen har opplevd å bli flyktning to ganger i sitt unge liv. Først som palestiner, deretter som ukrainer.
De to erfaringene er svært forskjellige.
Zoya Miari startet livet i en palestinsk flyktningleir i Libanon. Faren hennes var statsløs palestiner, mens moren hennes var ukrainer.
– En stor skam
Kjærligheten mellom dem var sterk, men for å kunne bo sammen, måtte de slå seg til ro i flyktningleiren siden faren ikke kunne få oppholdstillatelse i Ukraina.
– Leiren var bygget opp for palestinere som ble drevet ut av Palestina i 1948. Bestefaren min var en av dem, sier Miari til TV 2.
Sammen med familien bodde Miari i leiren til hun ble 15 år.
Mens Miari bodde i Libanon, gikk hun på en skole like utenfor leiren, i motsetning til de andre barna i leiren.
– Å bo i en flyktningleir var en stor skam for meg på den tiden. Jeg var livredd for å bli avslørt.
De fleste elevene var bekymret for karakterene sine, men Miari engstet seg for bostedsadressen sin.
Da krigen startet mellom Hizbollah og Israel i 2006, bestemte familien seg for å flytte til Ukraina.
– I all hast flyktet vi til Kyiv hvor besteforeldrene mine bor. Faren min måtte bli igjen i Libanon, forteller Miari.
Ukraina: En trygg havn
Krigen mellom Hizbollah og Israel varte i 34 dager. Etter ett og et halvt år bestemte Zoya Miaris mor at de skulle reise tilbake til Libanon, fordi hun ville at hele familien skulle bo sammen.
– Som palestiner var Ukraina min trygge havn. Hvis det skulle bli en krig, hadde vi et trygt sted å flykte til, nemlig Ukraina, sier Zoya Miari.
I 2021 flytter familien igjen til Ukraina, uten faren. Året etter endrer alt seg.
– Morgenen 24. februar stormet mamma inn på rommet mitt, og hun vekket meg. Først var jeg i sjokk, men så hørte jeg en bombe som gikk av, og skjønte at den var ekte, Miari.
Ble flyktning for andre gang
Etter fem dager flykter Miari sammen med sine fire søsken og moren. Denne gangen til Sveits.
– Vi ble veldig godt tatt imot. Folk gråt da vi fortalte historien om flukten fra Ukraina. De var veldig empatiske og kjempesnille. Det føltes som verden tok imot ukrainere med åpne armer, sier Miari.
I fire dager overnatter Miari og familien hos en polsk familie. Så kommer de til Sveits. Etter ti dager får de positivt svar på asylsøknaden.
Dette føltes rart for 24 år gamle Zoya Miari.
– I Libanon levde jeg som flyktning i 15 år, og vi hadde ingen grunnleggende rettigheter som for eksempel arbeidstillatelse eller å få pass. Som en ukrainer i Europa var dørene åpne for oss, men jeg var den samme personen. Det overrasker meg fortsatt, sier hun.
Palestinere «dør», ukrainere «drepes»
Zoya Miari sier hun blir behandlet på en annerledes måte når hun kaller seg selv ukrainsk.
– Det føles som at den ene siden av meg ble fullstendig humanisert og den andre siden er fullstendig dehumanisert, men begge sider av meg er verdt å leve på lik linje, sier hun.
Hun mener det som foregår i Gaza er folkemord, og kritiserer vestlige medier for å ikke omtale det som dette.
– Når man ser på nyhetene, rapporteres palestinere som at «de dør» i et angrep, imens ukrainere blir «drept». Selv om begge mister livet i angrep, de defineres på to forskjellige måter, mener Miari.
– Ikke et offer
Nå jobber Zoya Miari som fredsambassadør i One Young World. Organisasjonen kjemper for å styrke og utvikle unge ledere til å bygge en rettferdig, bærekraftig fremtid for alle.
– Vi blir ikke frie før alle er frie, og derfor ønsker jeg fred og rettferdighet for alle, sier hun.
Miari er også grunnlegger av «Waves To Home», en bevegelse som oppfordrer flyktninger, migranter og fordrevne til å dele sine historier på en styrkende måte. Det gjør også Miari sterkere.
– Jeg tror måten vi forteller våre egne historier på har direkte innvirkning på livene våre, og jeg nekter å se meg selv som et offer.
Når Miari ser tilbake, vil hun se seg selv som en kvinne som har gjort noe positivt ut av all smerten hun har erfart.
– Vi kan ikke bestemme hva som skjer med oss, men vi kan bestemme hvordan vi takler det, avslutter hun.
English (US)