6 hours ago
6
DAMASKUS (TV 2): Samme dag som Bashar Barhoum skulle henrettes, skjedde det utenkelige.
Publisert 22.12.2024 22:15 Sist oppdatert 44 minutter siden
Bashar Barhoum sitter i stillhet på en kafé i Damaskus og drikker te. Han har nettopp vært gjennom det mest dramatiske døgnet i sitt liv.
Han sitter der sammensunket med enkle sandaler på føttene, og vi kommer i prat.
Det han forteller, ryster oss.
– 8. desember var dagen for min henrettelse, forteller han rolig. Han tar et drag av sigaretten og puster dypt inn.
Historien starter sju måneder tidligere.
Barhoum var en kjent figur i Damaskus. Han var ikke bare navnebror til Syrias tidligere diktator, Bashar al-Assad, han tilhører også samme etniske gruppe som ham, alawittene.
Kritiserte Iran
Han visste godt hvilken risiko det var å kritisere Assad, så det var han forsiktig med. Men han var kjent for sin tydelige kritikk av Assads nærmeste allierte, nemlig Iran.
Han delte meningene sine på Facebook, hvor han har mange følgere. Han streamet også direkte til publikummet sitt.
– Jeg kritiserte Irans innblanding i Syria. Jeg kritisere dem for å utnytte syrere, for å ta oljen vår og kvele økonomien vår, forteller Barhoum til TV 2.
Etter at han stilte opp i et TV-intervju der han fremmet kritikken mot Iran, ble han pågrepet. Dette bekreftes av opposisjons-nettsiden Syrian Observer.
– Jeg hadde ikke gjort noe galt, men ble pågrepet og låst inne. Jeg fikk aldri noen rettssak. Det var bare en politisk dommer som fengslet meg, sier han.
Han tror det var Iran som beordret pågripelsen.
Barhoum satt fengslet i et underjordisk etterretningsfengsel i sju måneder. Ingen visste hvor han var, og både familie og venner trodde han var drept.
– Hørte skrik hele tiden
I fengselet var det til sammen 98 fanger fordelt på åtte celler.
– Cellen var laget for fire personer, men vi var 32 som var sperret inne der. Vi måtte ligge tett i tett på gulvet, uten tepper over oss. Vi fikk lite mat. To personer måtte dele ett brød. Hver 15. dag fikk vi dusje i ett minutt.
– Det var veldig vanskelig for oss alle sammen. Det var umenneskelig, sier han.
Han forteller om vold, sult, trusler og tortur.
– Noen ganger ble jeg avhørt to ganger om dagen, andre ganger én gang i uken. De hentet meg, tok bind for øynene mine og lot meg stå og vente i sju timer. Så spurte de ett spørsmål, før de tok meg tilbake til cellen, sier han.
– De truet og sa de skulle drepe meg. De skulle flå meg. Så slo de meg på hendene, på ryggen og på beina, sier han.
Han mener han fikk verre behandling i fengselet enn mange andre fordi han, som alawitt, hadde forrådt Assad.
– Så du noe tortur?
– Ja. Daglig. Vi kunne høre skrik hele tiden, sier han.
– Og det var barn der. Det var en 14-åring. En foreldreløs gutt fra Knefes i Homs. Han var blitt arrestert etter å ha snakket i mobiltelefonen med en onkel i Tyrkia. Det var hans forbrytelse …
Fikk dødsdommen
Fredag 6. desember ble Barhoum kalt inn til dommeren.
– Der fikk jeg vite at jeg skulle henrettes ved skyting på søndag. Først sa han at kunne slippe hvis jeg skrev en unnskyldning til Iran og Hizbollah på Facebook, men jeg sa nei.
– En etterforsker påpekte at jeg hadde bursdag dagen etter, 7. desember. Så dommeren sa at jeg skulle få kose meg på bursdagen min, og at jeg skulle få et ekstra brød og et eple. Så skulle jeg skytes dagen etter. Søndag 8. desember.
– Da fikk jeg et sammenbrudd, forteller Barhoum.
Frigjøring på vei
Det ingen av fangene visste noe om, var at utenfor murene, lenger nord i landet, hadde opprørsgrupper samlet seg og var i gang med en lynoffensiv. De tok kontroll på by etter by med oppsiktsvekkende lite motstand fra regjeringsstyrkene.
Søndag våknet Barhoum til det han trodde var sin dødsdag.
– Klokken var seks om morgenen, det vet jeg for det var da vannet ble skrudd på i cellen. Da kom det et stort smell. Jeg trodde de kom for å henrette meg.
– Men så ble det skutt, og plutselig var det et hull i døra. Det var vel 15-20 centimeter stort. Jeg tittet ut glassluken i døren, så åpnet døren seg. Den var ulåst.
– Jeg så en mann med et grønt flagg over skuldrene, og han kjente meg igjen fra Facebook-siden min. Han sa: «Du er ikke død! Ryktet i byen er at du var drept».
Var førstemann ut
Så kom sjokkbeskjeden om at hovedstaden Damaskus var under opprørernes kontroll. Fengsler ble tømt, og Assad var på flukt.
Opprørerne tok raskt kontroll på Assads fengsler og institusjoner. Fengselsceller ble åpnet og tusenvis av fanger strømmet ut.
– Jeg var den første som gikk ut av fengselet mitt, sier Bahoum.
– Opprørerne tok bilder sammen med meg, så ble jeg stående og vente på at alle de andre 97 fangene kom seg ut.
I gatene kunne man se militærjakker som lå i rennesteinen. De vitnet om regjeringssoldater som hadde revet dem av seg og flyktet i frykt for å bli tatt.
Bashar Bahoum klarer fremdeles ikke å ha sko på de forslåtte beina sine. Han lar tankene om frigjøringen synke inn.
– Fremdeles redd
– Det er som en drøm. Det er vanskelig å tro at det er sant, sier han.
Han føler fremdeles at han lever under trussel fra iranerne, men har mange venner i nabolaget som vil støtte ham fordi han hadde mot til å snakke ut mot regimet i Iran.
– Men jeg er fremdeles i sjokk. Jeg er fremdeles redd. Og jeg er bekymret for både meg selv, konen min og døtrene mine, avslutter han.
English (US)