«Alle» får det – få vet hvorfor

Har du noen gang erfart ufrivillige rykninger i musklene, spesielt i små muskler som ved øyelokket? 

I så fall kan det være noe som heter leamus.

Ifølge lege Kaveh Rashidi er slike muskelrykninger veldig vanlig, og er som oftest aldri et tegn på alvorlig eller behandlingskrevende sykdom. 

– Det kan utløses av stress, trøtthet eller er bivirkninger på medikamenter eller kosttilskudd, sier Rashidi.

Angstens påvirkningskraft

Rashidi forteller at også angst kan forårsake rykningene. 

– Angst er en tilstand som gjerne er ledsaget av en aktivering av nervesystemet som også kontrollerer muskelfibre, forteller legen. 

KJENDISLEGE: Leamus kan oppstå dersom man har mye angst. Foto: Erik Edland / TV 2

En slik type aktivering vil også påvirke muskelfibre i kroppen.

– Leamus kan i prinsippet forekomme i enhver muskel. Lår, leggmuskler og ansikt er vanligst.

Rashidi bekrefter derfor at når en person opplever angst, kan det føre til fysiske reaksjoner som rykninger eller spenninger i musklene, da nervesystemet reagerer på stresset.

– Dersom leamus er vedvarende eller hyppig, så kan det absolutt bli mer plagsomt og skape uro. Hvis det skyldes en underliggende tilstand, hvilket er ganske unormalt, kan den tilstanden selvsagt ha en større innvirkning på livskvaliteten, sier han.

Når bør man oppsøke en lege?

Rashidi forteller videre at løsningen er todelt. 

– Den første løsningen er å se om det er en underliggende årsak som kan løses. Det kan være å redusere stress, få tilstrekkelig søvn, kutte ned på koffein eller behandle psykiske plager, forteller legen.

– Den andre løsningen er derfor å akseptere og avvente plagen. Det går som oftest over av seg selv, fortsetter han.

Han påpeker at de aller fleste tilfeller av leamus ikke er farlig.

– Leamus kan oppstå som en del av en annen tilstand, derfor burde man være obs hvis man får mange symptomer som varer over tid og blir verre, fortsetter han. 

Dersom plagene ikke gir seg over tid, blir mer intens, eller er ledsaget av andre symptomer, råder Rashidi til å oppsøke en lege. 

Likevel understreker han at leamus i de fleste tilfeller ikke krever behandling.