Abel (7) går ikke på skole: – Vi vil ha så mye tid sammen som mulig

– Vi har jobbet så hardt for å ikke leve ni til fire-livet, men å ha mer frihet. Vi ønsker det samme for ham.

Asta Marie nikker mot sønnen sin, Abel (7), som viser fram et stort legodyr han har bygget. På bordet står en kake han nettopp har bakt.

Vi er i en leilighet på Fredensborg i Oslo sentrum, hjemmet til Abel, mor og far.

Det er august, og et nytt skoleår starter straks. Utenfor leker flere barn på lekeplassen. Men ingen av dem går i klassen til Abel.

For Abel går ikke på skolen.

Mens sjuåringene i nabolaget straks begynner på andre trinn, blir han undervist hjemme.

Lærerne er mamma og pappa.

– Andre barn tror at hjemmeskole ikke finnes. Det gjør det bare, svarer jeg.

Flere går på hjemmeskole

Abel er ikke alene.

Selv om antall barn med privat hjemmeundervisning er lavt i forhold til alle som går på skolen, har det skutt fart den siste tiden. Fra i fjor til i år økte antallet med over 26 prosent:

Fra 247 til 312 barn.

– Det er en kjempestor økning, sier leder i interesseorganisasjonen Norges Hjemmeundervisningsforbund (NHUF), Maria Jaconelli.

Grunnene til at noen velger hjemmeundervisning er mange.

Ofte ligger det en trist historie bak, med mobbing eller andre problemer i skolen. Noen familier vil ut på et lengre eventyr, eller de ønsker mer tid sammen, forklarer Jaconelli.

Et vanskelig valg

– Tid, læringslyst og frihet.

Mamma Asta Marie oppsummerer grunnene til hvorfor de har valgt å hjemmeundervise sønnen.

De har aldri tatt ham ut av skolen, han har bare aldri begynt.

Selv har både mor og far mastergrader. Begge jobber som kunstnere i Oslo.

– Utdanning er viktig, men den kan komme på ulike måter.

Asta Marie

De må ofte reise i inn- og utland med utstillinger. Asta Marie anslår at de bare i år har brukt fire måneder på reising.

Da er det fint å ha muligheten til å kunne dra alle sammen.

– Det hadde blitt veldig vanskelig om han hadde gått på skole.

Det er to år siden foreldrene tok det uvanlige valget.

For de fleste er det en selvfølge at alle barn går på skolen. Selv om familien er vant til å vike fra A4-livet, skulle de nå gå mot strømmen som aldri før.

– De fleste sier ikke «kult», men utbryter «hva!?», sier Asta Marie.

Fordommene

– Vi ser at det er ressurssterke foreldre som velger hjemmeundervisning, og at beslutningen er veloverveid, sier Maria Jaconelli i Norges Hjemmeundervisningsforbund (NHUF).

Hun forklarer at hjemmeskole vekker en del følelser – og fordommer.

Som at barna blir isolert fra verden, og frarøvet et sosialt liv.

– Folk vet ikke om kravet til tilsyn, og tror at barnet kan risikere å gå gjennom ti år med dårlig oppfølging, sier hun.

Det har alltid vært lov med hjemmeundervisning i Norge, men først i år fikk privat hjemmeundervisning sin egen paragraf, etter at den nye opplæringsloven trådte i kraft 1. august:

Den nye paragrafen kom etter en rekke saker om hjemmeundervisning og tilsyn, som startet med en alvorlig underernært tenåring i Bergen.

Han hadde aldri gått på skolen, og det hadde ikke blitt ført tilsyn med hjemmeundervisningen hans på flere år, skrev BT og Aftenposten i 2022.

– Nå står det at kommunen må føre tilsyn innen tre måneder, og foreldre må melde ifra om at de starter hjemmeundervisning, sier Jaconelli.

Under tilsynet, som skjer en til fire ganger i året, går ansatte fra nærskolen gjennom hva eleven har lært.

– Man må forholde seg til norsk læreplanverk, og vise plan, struktur og fremgang. Om det er noen som ikke burde ha hjemmeundervisning, så vil tilsyn avdekke det.

Men selv om det føres en viss kontroll med hjemmeundervisning, så finnes det lite, nyere forskning på feltet.

Hva vet vi egentlig?

Både fordeler og ulemper

En av de få som har forsket på det de siste åra, er Marte Blikstad-Balas, professor på Universitetet i Oslo.

Men hjemmeundervisningen hun har studert er en litt annen enn den frivillige.

I april 2020 svarte 4642 foreldre på spørsmål om erfaringer fra den pålagte hjemmeundervisningen i pandemien.

Flerre ting gikk igjen:

– Mange foreldre syntes det var fint med fleksibiliteten, at de kunne legge opp tiden og skolehverdagen som de selv ville, og etter når barna var motivert, sier Blikstad-Balas.

Noen ting var derimot utfordrende. Den største var mangelen på sosial kontakt.

– Mange foreldre syntes også at det var vanskelig å hjelpe til om barnet ikke var motivert, og meldte om en fornyet respekt for læreren.

Professoren sier at hun tror at hjemmeundervisning kan funke «veldig bra for enkelte elever, under tett oppfølging hjemme».

– Men forskningen vår viser er at det krever et selvregulert barn, eller foreldre som er veldig til stede.

Abel tenker ikke over når det er skole og ikke.

Dagene er flytende, og undervisningen handler sjeldent om skolebøker og regnestykker.

– Vi følger ikke noe spesielt pensum, men går etter det han synes er spennende.

Skole kan være å gå på biblioteket og lese en bok. Eller male atelieret, bake en kake, bygge lego i fire timer i strekk, eller ha en kort skriveøkt.

Abel får den fulle og hele oppmerksomheten til «læreren».

Det er likevel noen behov som må fylles utenfor familien:

– Den naturlige inngangen for å få venner er på skolen. Vi må legge mye energi på å sørge for at han blir kjent med andre barn, sier Asta Marie.

Abel går på AKS i to timer hver dag. Slik har han blitt kjent med andre i nabolaget.

– Det er viktig å få lekekamerater, og at han får lov til å oppleve verden selv, uten mamma og pappa, sier Asta Marie.

De møter også ofte andre familier som driver med hjemmeundervisning. De fleste bor på Nesodden, eller «på en gård langt borte».

– Jeg vet ikke om andre i Oslo by enn oss, sier hun.

NHUF-leder Maria Jaconelli forteller at det finnes noen større miljøer for hjemmeundervisning rundt store byer som Oslo og Bergen.

Familiene får hverdagen til å gå opp på ulike måter. Noen jobber skift, digitalt, eller har annet fleksibelt arbeid, ifølge Maria Jaconelli i NHUF.

Asta Marie føler at de er «ekstremt privilegerte».

Kunst krever ikke fast arbeidstid, og uten skole å forholde seg til, kan dagene legges opp som de selv ønsker.

Det sklir likevel ikke helt ut:

– Vi står opp klokken 7, og leggetid er klokken 20. Det er ikke sånn at vi sover lenge og chiller.

Nærskolen deres, Møllergata skole, fører tilsyn med undervisningen slik lovverket krever. Slik får både skolen og foreldrene en forsikring om at opplæringen er tilfredsstillende.

Ikke for alle

312 barn på hjemmeskole er høyere enn de siste åra. Men det har vært enda mer populært før:

I 1996 fikk 50 barn hjemmeundervisning. På fire år ble tallet tidoblet, til 500 barn på hjemmeskole i år 2000, ifølge NTB.

Historien viser at populariteten det har gått opp og ned. Maria Jaconelli i NHUF tror ikke at det noensinne blir særlig utbredt i Norge.

– Hjemmeskole vil aldri bli en konkurrent til offentlig eller privat skole. Det er ikke for hvem som helst. Tvert imot.

Men muligheten er viktig, mener hun.

– Noen tenker at offentlig skole er det beste for alle, men mobbetallene viser jo at ikke alle har det så bra på skolen.

Tid som verdi

For familien på Fredensborg er tiden sammen det aller viktigste.

Og selv om hjemmeskole ikke passer alle, tror hun at nettopp tid er noe flere og flere setter høyere.

– Er livet det å ha to biler og jobbe fulltid, med rush, rush, rush? Jeg tror flere tenker nei, det er det ikke, og at tid er en kjempestor verdi.

I desember får Abel en lillebror. Hvordan hverdagen blir lagt opp i årene som kommer, vil tiden vise.

Ifølge NHUF-lederen er det vanligste å ha hjemmeundervisning fra noen måneder, til to-tre år.

Familien på Fredensborg har ikke stengt skoledøren for godt.

– Vi sier ikke at Abel aldri skal gå på skolen. Nå går det veldig bra med hjemmeundervisning, men det kan se annerledes ut i fremtiden. Vi ofrer ikke alt for det.