Et budsjett for de gode tider

Regjeringa kan takke seg selv for at de har brukt ukene godt til å lekke godbitene i sitt eget budsjett. Når sannhetens øyeblikk er her, kommer naturlig nok også kritikken. Dette er dagen for å se nærmere på medaljens bakside.

En av disse er regjeringas varslede skattelettelser, som i beste fall kan kalles oversalg.

Regjeringa har likevel mange av ordene sine i behold. Distriktene er godt ivaretatt, nå også med nedskriving av studielån til store deler av landet. «Alle skal med» i form av billigere barnehage og gratis SFO.

Bak det nye favorittordet trygghet ligger en historisk satsing på forsvar, og en mer moderat økning til politiet. Uten at det ser ut til å ha ført til veldig mange upopulære kutt andre steder i budsjettet.

Med noen viktige unntak. Det er vanskelig å forstå at Ap og Sp har latt det vokse fram et kommuneopprør som vi nesten må tilbake til «Jern-Ernas» tid for å se maken til. Mer om det senere for kommunenes situasjon burde tjene til skrekk og advarsel.

Best på børs

Årsaken til at finansminister Trygve Slagsvold Vedum kan være så raus og rundhåndet, er at oljefondet bare øker og øker. Det skyldes ikke bare høye olje- og gasspriser, men at oljefondet går sin seiersgang på verdens børser. Og akkurat her nyter vi godt av den svake krona.

Men oljepengefesten kommer med en bismak. Eller bakrus som mange av oss kan være kjent med.

Det gir politikerne mange penger å bruke, men er også svært sårbart. Andelen av statsbudsjettet som er finansiert av oljepenger, øker til et nivå som ikke gjør skam på karakteristikken ubekvemt.

Bare siden 2008 har andelen av oljepengene på statsbudsjettet økt fra 7 prosent til nå å nærme seg 25 prosent.

Luksusfellen gjelder åpenbart ikke alle

Vanlige folk ville sovet dårlig om natten dersom en så stor del av de daglige utgiftene var finansiert av fondsmidler de visste ville minske og en gang ta slutt.

Man trenger ikke å ha vært innom Handelshøyskolen for å vite at gjør man ikke noe med enten forbruket eller inntektene, så er veien kort til Luksusfellen.

Dessuten er det en risiko når en så stor del av nasjonalformuen er aksjeverdier, ikke olje på havbunnen. Børser går som kjent opp og ned, og vi er dårligere rigget for uro og massivt børsfall.

Regjeringa innfrir rett nok mange kortsiktige løfter og forventninger, men svarer i liten grad på det de selv mener er de største utfordringene i landet vårt.

For det er ett dokument som burde ruve over statsbudsjettet. Perspektivmeldinga som nylig ble lagt fram tegner opp de langsiktige utfordringene for norsk økonomi.

De «glemte» hovedutfordringer

Selv om den er signert Vedum selv, kan han bare i beskjeden grad ha brukt den som rettesnor i budsjettarbeidet.

For det er få spor av at regjeringa vil gjøre noe med det de selv slår fast er landets største utfordringer:

• Kamp om arbeidskraft og få flere i jobb.

• Behov for omstilling og løse oppgavene smartere.

• Fortsatt god fordeling og føre en ansvarlig økonomisk politikk som gir rettferdig fordeling over tid.

Den lenge varslede eldrebølgen har begynt å bli merkbar. Det fødes færre barn, samtidig som vi lever lenger.

Det betyr at færre er i jobb - både til å finansiere velferdsstaten, men også til å utføre de helt nødvendige jobbene.

Dette har allerede fått drastiske konsekvenser i mange kommuner, særlig i utkantene. Sykehus og sykehjem sliter tungt med å skaffe helsearbeidere, og millionene flyr fort i overtid og jakt på vikarer.

Det er vanskelig å finne kraftfulle svar på hvordan politikerne vil møte dette.

Det er ingen forslag til strukturendringer eller veikart til å gjøre jobbene mer effektivt.

Derimot gjør de mange grep som bidrar til større kamp om arbeidskrafta. Billigere barnehage og gratis kjernetid i SFO blir godt mottatt, men vil åpenbart bidra til at flere bruker tjenestene.

En naturlig konsekvens burde være flere ansatte i barnehage og SFO i kommunene, og de vokser som kjent ikke på trær.

På statsbudsjettet bidrar det rekordhøye sykefraværet til ekstra i utgifter i milliardklassen. Politikerne er bekymret, men omsetter i begrenset grad bekymringen til handling.

Rett nok økes innsatsen til arbeidsmarkedstiltak, som de tidligere har kuttet i. De øker frikortgrensa og kutter i studielånet i mange distriktskommuner.

Det er likevel vanskelig å se at dette på noen som helst måte står i stil med de formidable utfordringene med å bemanne Norge. Lettere blir det ikke av at regjeringa konsekvent avviser å røre sykelønna.

Finansminister-dopet

Heller ikke kan man se av budsjettet at det er laget en plan for å kurere oljepengeavhengigheten.

For å bruke regjeringas egne ord: Det langsiktige bildet er at utgiftene til velferdsstaten øker mer enn de samlede inntektene. Ubalansen kan dekkes inn gjennom lavere vekst i offentlige utgifter eller høyere vekst i inntektene.

Forhåpentligvis vil økte inntekter åpenbare seg, men det er ingenting her som styrer mot lavere vekst i utgiftene. Tvert imot blir en rekke velferdstilbud billigere eller gratis, om det er barnehage, SFO, ferger eller fly.

Det er utgifter som vil rulle og gå framover, og som helt sikkert gleder mange.

Problemet er at det er vanskelig å se hva som prioriteres bort eller ned. Hva skal vi bruke mindre penger på i framtida?

Eller for igjen sitere regjeringa selv: Avtagende oljeaktivitet forsterker behovet for å bruke ressursene godt og riktig.

Da Norge ble enige om en stor hjelpepakke til Ukraina, ble det solgt inn som en stor prioritering som ville sette oss på prøve. Kanskje var folk innstilt på at det ville koste noe av oss som samfunn. Fasiten så langt er at vi har fått i pose og sekk.

Kommuneøkonomi til skrekk og advarsel

Men at ingenting vokser inn i evigheten, får nettopp kommunene erfare i disse dager. For den plutselige krisa i kommuneøkonomien burde ikke komme som en overraskelse.

For nå er det mange ting som treffer samtidig.

«Bølger» av både eldre, yngre hjelpetrengende og flyktninger fra Ukraina gir økt press på tjenestene, og innleie av varme hender koster mange kommuner dyrt. Samtidig har det meste av varer, renter og innkjøp blitt dyrere.

I mange år har kommunene blitt reddet av at skatteinntektene har vært større enn ventet, ikke ulikt oljefondet som stadig redder oss.

Det har gjort at mange kommuner har skjøvet problemer og nødvendig omstilling foran seg. Mange har også hatt fond og penger på bok å tære på.

Nå er de gode tidene over, og alt dette treffer kommunene hardt.

Og innbyggerne skjønner ingenting, for det finnes knapt en politiker som har skrudd ned forventningene eller forberedt dem på strammere tider.

Kanskje har regjeringa en plan for å redde kommunene, men klarer de å redde seg selv?

Det er i gode tider man bør forberede seg på de dårlige som måtte komme.

Regjeringa kan skryte av å få til mye i dette budsjettet, men den oppgaven klarer de ikke.

De er tross alt politikere.