4 hours ago
2
Foto: Olav Olsen Å kalle kritikk av Israels krigføring for antisemittisme er et kategorimistak. Slik uthules kampen mot reelt jødehat.
Publisert: 31.08.2025 19:52
Kritikken av Israels krigføring mot palestinerne, i Gaza og på Vestbredden, blir krassere. Den er likevel solid fundert i undersøkelser gjennomført av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), B’Tselem - den israelske menneskerettighetsorganisasjonen, Amnesty International, Human Rights Watch samt av flere folkerettsjurister og folkemordspesialister.
Det er underlig å høre avvisningen av slik kritikk som antisemittisk, både fra israelsk side og mange såkalte Israel-venner.
Professor Torkel Brekke hevder at slik krass kritikk «pakkes i dag gjerne inn som anti-isrealisme». Han påstår også at «grundig forskning, både i Norge og andre land, viser at visse typer kritikk av Israel ... er forbundet med antisemittisme» i Aftenposten 25. august. Professor Ottar Hellevik viser at dette er urimelig påstand i Aftenposten 28. august.
Misforståelse?
Forklaringen kan være at Brekkes oppfatning av antisemittisme baserer seg på et kategorimistak. Det innebærer at forskjellige kategorier behandles som om de tilhører samme. Filosofen Gilbert Ryle introduserte uttrykket i «The Concept of Mind» (1949) med eksempler:
En person besøker Oxford og vises ulike bygninger og biblioteket. Til slutt spør han: «Men hvor er universitetet?» Han blander ulike kategorier – bygninger og universitet – og har ikke skjønt at universitetet er en mer abstrakt størrelse, som konstitueres av ulike elementer, som bygninger, fakulteter, institutter og aktiviteter.
Kategorimistaket som Brekke og mange med ham begår, handler om å likestille jøder – som individer og kollektiv – med en stat og denne statens ideologiske fundament og praktiske politikk. Dette blir lettere å se i lys av en alminnelig definisjon av antisemittisme:
«Sterke negative følelser eller hat og/eller diskriminerende holdninger og handlinger rettet mot jøder som individer eller gruppe fordi de er jøder.»
Dette er ikke spesielt kontroversielt – men heller ikke tilstrekkelig avklarende. Noe utdypende kan det presiseres hvilke elementer som inngår i, eller danner bakgrunn for, følelsene, holdningene og handlingene. Det handler oftest om:
- Feilaktige og/eller negativt stereotype forestillinger om jøder, jødedom og/eller det jødiske
- Forestillinger om jøder, jødedom og/eller det jødiske som uforanderlige størrelser, fordi dette er forankret i en jødisk biologisk rase
- Forestillinger om jøder som en trussel mot andre, på grunn av en jødisk konspirasjon
Et angrep på menneskeverdet
Helt konkret innebærer antisemittismen – som all rasisme – at noen, i dette tilfellet jøder, frakjennes noen eller alle sentrale menneskerettigheter. Slik er antisemittismen et angrep på menneskeverdet, enten det skjer gjennom ytringer eller handlinger.
Staten Israel tilhører en annen kategori enn jøder som individer og gruppe. Derfor er kritikk av – til og med hat mot – Israel noe annet enn hat mot og diskriminering av jøder fordi de er jøder. Et eksempel viser forskjellen:
En forretning kritiseres for dårlige varer og elendig service. Eieren er jøde og avviser kritikken som antisemittisk fordi han er jøde. Men kritikken gjelder kvalitet og service, uavhengig av eierens jødiskhet. Hans avvisning av kritikken som antisemittisk gjør kategorimistaket til en immuniseringsstrategi – kritikken kan avvises uten å forholde seg til substansen.
Likevel kan «kritikken» være antisemittisk i noen tilfeller. Som når den kobles til eierens jødiske bakgrunn og bakgrunnen gjøres til årsaken til den (påstått) dårlige servicen og dårlige varer. Dette er en antisemittisk tilnærming – selv om service og kvalitet er dårlig. Og her er det antisemitten som begår kategorimistaket, fordi det ikke er noen nødvendig årsakssammenheng mellom eierens jødiske bakgrunn og kvaliteten på varer og service.
Dermed er bare den kritikken av Israel (og sionismen) antisemittisk som tar utgangspunkt i Israel som en jødisk stat, etablert av og for jøder, og derfor som jødisk «uunngåelig» gjennomfører, eller er årsaken til, en «ond» politikk overfor palestinerne.
For de fleste synes det klart at ICCs og de nevnte menneskerettighetsorganisasjonenes kritikk av Israel er en kritikk av statens politikk og praksis – ikke en kritikk som bunner i sterke negative følelser eller diskriminerende holdninger rettet mot jøder som individer eller kollektiv.
Eller forestillinger om at den kritikkverdige politikken og praksisen er et resultat av spesifikt jødiske religiøse eller kulturelle karaktertrekk. Det er også selvsagt at kritikk mot, og ICCs arrestordre mot, bestemte israelere ikke er rettet mot disse personene fordi de er jøder, men fordi de er ansvarlige for omfattende brudd på folkeretten.
Må være presist
Men Israel har i lang tid forsøkt å immunisere seg mot kritikk ved å hevde at det meste av kritikken er antisemittisk. Det handler om å instrumentalisere antisemittisme-begrepet og slik avvise kritikk a priori, uten å forholde seg til innholdet i kritikken. Derfor vil Brekke, gjennom kategorimistaket, mislykkes i forsøket på å fornye tabuet mot den reelle antisemittismen.
En effektiv kamp mot antisemittisme krever presise definisjoner og klare kategorier, ikke et inflatert antisemittisme-begrep.
English (US) ·