7.oktober - og alle dagene etterpå

2 hours ago 1

Nå håper verden at USAs president Donald Trump lykkes med sitt press på partene, slik at det kan bli en våpenhvile.

Hadde Hamas-lederne satt i gang massakren på israelere 7.oktober 2023, dersom de hadde ant hva som ville komme?

De visste åpenbart at Israel ville svare massivt. Det hadde de erfart flere ganger. Men var de forberedt på at den israelske krigsmaskinen ville legge nær hele Gaza i ruiner? Og at titusener av sivile palestinere ville bli drept gjennom en langvarig og usedvanlig brutal krig?

Kanskje visste de det. Som andre politiske bevegelser som aksepterer vold for å nå sine mål, har Hamas aldri brydd seg om sivile liv. Hverken blant motstanderne, eller blant sine egne.

På Netanyahus vakt

Den islamistiske jihadist-bevegelsen har som mål å etablere en islamsk stat. Hamas ønsker ikke en tostatsløsning, og aksepterer ikke Israels rett til å eksistere.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu vil heller ikke ha en tostatsløsning. Gjennom alle de årene han har vært sentral i israelsk politikk, har han gjort det han kan for å motarbeide en slik løsning.

Terrorangrepet 7.oktober skjedde på Netanyahus vakt. 1200 mennesker ble massakrert. Barn foran foreldrene sine, foreldre foran barna. Mennesker ble torturert, brent og voldtatt. Det var ren ondskap, det som skjedde.

Israel gikk i svart. Mange vil si at israelere flest fortsatt befinner seg mentalt der de var 8.oktober 2023, dagen etter angrepet. At tiden har stått stille for dem, mens resten av verden har fulgt med på det som skjer i Gaza. Og at israelerne ikke kan komme seg videre før alle gislene er tilbake i hjemlandet. Både de døde, og de som fortsatt lever.

Hans egne personlige interesser?

Nå er det en avgrunn mellom israelere og palestinere. Begge er overbevist om at den andre ønsker å utslette dem. I et slikt klima er det vanskelig å føle både empati og sympati for den andre. Frykt og hat har tatt plassen til håp, og til troen på en bedre fremtid der begge parter kan ha frihet og trygghet.

Tragedien utviklet seg til en katastrofe nettopp fordi det var Netanyahu som var statsminister da angrepet skjedde. Enhver israelsk regjering ville svart med umiddelbar krig. Også da ville det vært demonstrasjoner mange steder. Likevel ville store deler av verden akseptert en slik forsvarskrig.

Men det oppsto fort en mistanke, både innad i Israel, og ute i verden, om at Netanyahu satte sine egne personlige politiske interesser først. I stedet for å samle folket bak seg, og etablere en bred samlingsregjering, lot han sine fascistiske regjeringsmedlemmer sette rammene for krigføringen.

Ut til ytterkantene

Det tok ikke lang tid før både militærledere og tidligere statsministre uttrykte bekymring for hvordan krigen i Gaza utviklet seg. Mange sa for lenge siden at store deler av Hamas nå var uskadeliggjort. At det for øyeblikket ikke var mulig å komme lenger i å utrydde bevegelsen, og at det viktigste nå var å få gislene hjem.

De så også hvordan både krigføringen, og Netanyahu og hans ytterliggående statsråder førte Israel stadig lenger ut til ytterkantene av det internasjonale samfunnet. Noen har brukt uttrykk som paria - utskudd - om Israels posisjon i verden akkurat nå.

Enda større avstand

Samtidig er det israelske samfunnet dypt splittet. I stedet for å stå samlet mot en ytre fiende, er det grunn til å spørre om Israel er i ferd med å rakne. Det vil være en tragedie, både for Israel, og for resten av Midtøsten.

Den mørke dagen for to år siden førte til enda mer mørke. Enda større avstand. Enda lenger unna en løsning der israelere og palestinere kan leve side om side, uten frykt.

Med dagens lederskap er det håpløst. Hverken palestinerne eller israelerne har ledere med evne og vilje til å starte på den lange og tunge veien fremover til noe annet. Noe bedre.

De som på et tidspunkt påtar seg den jobben, vil trenge hjelp. Mest av alt fra dårlige naboer. Med press fra USA. For dersom det finnes noe svar på denne nær uløselige konflikten, så ligger det i Midtøsten. Ikke i Europa, ikke i Norge.

Normaliserte forholdet

De arabiske landene har aldri brydd seg særlig om palestinerne. De har i virkeligheten vært sviktet av alle. Men gjennom de siste årene har flere av disse landene sett seg tjent med å få et bedre forhold til Israel. Lederne her har sett hvordan israelerne har fått til innovasjon og økonomisk vekst, og ønsket å ta del i dette.

I 2020 normaliserte noen av de arabiske landene sitt forhold til Israel. Det skjedde etter at en samlet arabisk verden helt siden opprettelsen av Israel i 1948, hadde benektet den israelske statens rett til å eksistere.

Det var grunn til å tro at stormakten Saudi-Arabia var i ferd med å gå inn i de samme avtalene høsten 2023, og at dette var årsaken til at Hamas satte i gang sitt terrorangrep 7.oktober.

Håpet i grus?

Dersom denne prosessen kommer i gang igjen, og den arabiske verden stiller krav til Israel på palestinernes vegne, så er dette kanskje den minst umulige av alle umulige veier fremover.

Men bakteppet er usedvanlig dystert. Spørsmålet er om de dype sårene kan leges. Eller om det som skjedde 7.oktober, og alle dagene etterpå, har lagt håpet i grus. I overskuelig fremtid.

Tror du det kan bli en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og Palestina?

aJabNeicKanskje en dag

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article