20 år etter karikaturstriden: Hvem er egentlig trusselen mot demokratiet?

World Trade Center i New York i flammer etter terroraksjonen 11.september 2001. Karikaturene må forstås i sin samtid, skriver Linda Noor fra tankesmien Minotenk. Foto: Sean Adair, Reuters/NTB

I 20 år har vi diskutert karikaturer og krenkelser. Samtidig vokste de virkelige truslene mot demokratiet rett foran oss.

20 år etter startskuddet for den såkalte karikaturstriden eller «Muhammed-krisen» er det betimelig å spørre seg: Hva lærte vi egentlig? Hvilke perspektiver tar vi med oss videre?

For mens vi brukte tiår på å frykte «de andre» – muslimene – vokste de reelle truslene mot demokratiet frem under nesen vår.

Da Jyllands-Posten i 2005 trykket karikaturer av profeten Muhammed, ble det fremstilt som et forsvar for ytringsfriheten. Noen av tegningene spilte på klassiske rasistiske og orientalistiske stereotyper. En av tegningene kritiserte selve redaksjonen for å fremme høyrekonservativ politikk og provokasjon under dekke av satire.

Reaksjonene kom ikke umiddelbart. Først da religiøse og politiske aktører med egne agendaer blåste liv i konflikten, eskalerte det til en global krise. Senere har dansk-muslimske ledere stått frem og sagt at de angrer på at de bidro til å hisse opp stemningen.

Datidens samtid

Den ugandiske professor Mahmood Mamdani ved Columbia University minner oss om at karikaturene må forstås i sin samtid. Verden var fortsatt preget av terroraksjonen i USA 11. september i 2001 og påfølgende «krigen mot terror».

USA hadde invadert Afghanistan og Irak, og bilder av tortur fra leirene på Guantánamo og Abu Ghraib sirkulerte. Vesten så på islam som en trussel – og muslimer følte at Vesten var ute etter islam.

I dette klimaet ble karikaturene et symbol på dobbeltmoral: De bomber våre land, støtter våre diktatorer og håner vår tro – og kaller det frihet, oppsummerer stemningen som rådet blant mange muslimer.

Det som senere ble kjent som Al-Qaida, hadde røtter i mujahedin-gruppene som ble trent og finansiert av USA for å kjempe mot Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet. En av dem var Osama bin Laden – først omtalt i amerikanske medier som en «frihetskjemper», senere som verdens mest ettersøkte terrorist.

Mellom disse frontene sto vanlige muslimer – fanget i et krysspress mellom Vestens kollektive mistenkeliggjøring på den ene siden og voldelige ekstremister som hevdet å handle i islams navn, på den andre.

Det var midt i dette klimaet karikaturene dukket opp.

En fange i Abu Ghraib-fengslet i Bagdad, Irak. Amerikanske soldater og fangevoktere ble avslørt for tortur og mishandling av fanger der under Irak-krigen. Bilder nådde offentligheten i 2004. Foto: AP / NTB

Skepsis mot islam

Hvorfor nettopp disse karikaturene utløste så sterke reaksjoner, mens andre – ofte grovere – krenkelser ikke gjorde det, er i seg selv tankevekkende. Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble både amerikansk og europeisk offentlighet preget av sterkere skepsis mot islam og muslimer.

I USA beskrev Franklin Graham, en av de mest innflytelsesrike evangelikale lederne rundt president George W. Bush, islam som «en ond og djevelsk religion». Pastoren Jerry Vines kalte profeten Muhammad «en demonbesatt pedofil», og den profilerte kristenkonservative TV-predikanten Pat Robertson kom med lignende karakteristikker.

Daværende president George W. Bush bidro til å forsterke de religiøse undertonene da han beskrev «krigen mot terror» som et korstog. For mange muslimer ble dette et tydelig signal: Krigen handlet ikke bare om å bekjempe terrorisme, men ble oppfattet som en bredere kamp mot islam – og en forlengelse av Vestens koloniale dominans over muslimske land.

Slike uttalelser fikk stor plass i amerikanske medier og bidro til å normalisere forestillingen om islam som en eksistensiell trussel mot Vesten, men de utløste ikke de samme voldelige og økonomiske reaksjonene som karikaturtegningene.

Det henger nok sammen med at karikaturene fra Jyllands-Posten ble innenrikspolitikk i flere muslimske land. I autoritære regimer ble saken brukt som en velkommen avledningsmanøver: Regimer som vanligvis ikke tillot demonstrasjoner, åpnet plutselig for protester mot Danmark og Vesten. Det flyttet oppmerksomheten bort fra interne problemer og over på en ytre fiende. I andre tilfeller ble saken brukt av islamistiske krefter for delegitimere egne statsledere.

Fanget

For muslimer i Europa gjorde dette situasjonen enda vanskeligere – man ble fanget mellom fremmedgjøringen av storsamfunnet der man lever og autoritære muslimske regimers kyniske spill og fanatikeres søken etter hevn.

Blant muslimer har det også festet seg at Jyllands-Posten to år tidligere avslo å trykke karikaturer av Jesus av hensyn til kristne lesere. Vebjørn Selbekk har også erkjent at da han trykket Muhammed-karikaturene i den kristne ukeavisen Magazinet i 2006, ville han ikke trykke støtende kristenkarikaturer.

Det har han endret mening om i etterkant. Det etterlot likevel et inntrykk av at det er sosialt og politisk akseptabelt å krenke muslimer. Voldelige reaksjoner mot karikaturene fra ekstremister med muslimsk bakgrunn gjorde det vanskelig for muslimer å delta med kritiske perspektiver i debattene uten å bli tatt til inntekt for legitimering av vold eller som motstandere av ytringsfrihet.

I Norge ble imidlertid karikaturstriden mer preget av dialoglinjen enn i Danmark og andre europeiske land. Noen vil hevde dette var et knefall mot ekstreme krefter blant muslimer, men i et lengre perspektiv mener jeg dette tvert imot har gjort oss mer robuste overfor ekstreme krefter.

En buffer ble dannet

Mens Jyllands-Posten og deler av den europeiske pressen rammet inn karikaturene som «opplysning mot mørke», valgte norske myndigheter, redaktører, sivilsamfunns- og trosledere dialog fremfor konfrontasjon. Det ble holdt møter mellom muslimske miljøer og mediene, mellom imamer og biskoper.

Den muslimske ungdomsorganisasjonen jeg selv var aktiv i på den tiden, inviterte til debattmøter om ytringsfrihet i moskeen. Det ble en buffer mot at ekstreme krefter kunne misbruke denne saken til mobilisering og rekruttering. Et levende demokrati er ikke levende uten konflikter og gnisninger, men grensen går ved bruk av vold. Dialog har vist seg å være et sterkere forsvar for demokratiet enn noe annet alternativ.

Unngå bred pensel

Jeg vil påstå at de siste tiårene med overdreven frykt for islam har medført en blindhet for Russlands ekspansive ambisjoner. Nå står vi på fjerde året med en blodig, imperialistisk krig midt i Europa. Trusselen kom ikke fra Koranen, men fra Kreml.

I dag ser vi også for alvor at truslene mot demokrati og frihet kan kle seg i mange drakter. Et skremmende eksempel er USA, hvor demokratiet demonteres av Make America Great Again (Maga)-kulten i en rasende fart.

Skal vi forsvare verdiene vi hevder vi står for, må vi rette blikket mot de konkrete farene, ikke mot hele religioner eller folkegrupper. Å male fiendebilder med brede pensler er det motsatte av opplysning.