Vi skal ikke stå med lua i hånden

Foto: E.C. / NTB

Siden regjeringen Støre tiltrådte har strømprisene vært en hodepine for norske strømkunder, både for privatpersoner og bedrifter.

Dette er et leserinnlegg

Red. anm. Dette er et svarinnlegg til kronikken Nytt alvor for Europa.

Mye av skylden for de ustabile, og tidvis skyhøye, prisene må de to seneste utenlandskablene til Storbritannia og Tyskland ta.

Kablene og strømutvekslingen, slik det nå fungerer, burde aldri sett dagens lys. Her må Statnett ta en stor del av skylden. De mente at utenlandskablene kun ville heve strømprisen med 3–4 øre/kWt i snitt. Fasiten har vi nå. Sannheten er at prissmitten fra kablene løfter strømprisen vesentlig, og prissmitten fra Europa er nå det som sterkest setter de norske prisene.

Med kablene koblet vi oss på og økte eksponeringen mot et dysfunksjonelt europeisk kraftsystem med ustabile og tidvis svært høye priser. Særlig Tyskland har et ansvar her, der tidligere kansler Merkel førte en hodeløs energipolitikk. Man stengte ned stabil og regulerbar kjernekraft, gikk «all in» på ustabil vindkraft og gjorde seg på toppen av det hele svært avhengig av russisk gass. Resultatet er sterkt svingende og høye priser.

Vi mener at kablene har gitt et helt annet resultat enn det vi ble forespeilet. Dette skulle være kraftutveksling mellom parter med rasjonell energipolitikk, men vi har dessverre inngått avtaler som viste seg å være noe ganske annet enn det vi trodde. Da må det med respekt å melde gå an å klage, også når avtalen er inngått mellom venner.

Regjeringen har vist seg sørgelig lite handlekraftig i å ta opp problemet med sine partnere i Europa. Frp har siden starten av priskrisen etterlyst forhandlinger, og som et minimum dialog, men regjeringen har ikke engang turt å diskutere dette med EU, og statssekretær Maria Varteressian (Ap) inntar den samme servile og passive holdningen overfor Europa i sitt innlegg «Nytt alvor i Europa».

Det virker som om alt EU sier er evig hugget i stein, og at vi ikke har noe vi selv skulle sagt.

Vi mener at det er helt rimelig å ta opp spørsmålet om prissmitten fra utenlandskablene med Tyskland og Storbritannia. Norges viktigste eksportvare, både totalt, og til Europa, er olje og gass. Vi eksporterer nesten 100 ganger mer energi gjennom gassen vår, enn den relativt sett uvesentlige eksporten av strøm – som like fullt tidvis gir oss tyske priser på strømmen vår.

Vi skal være en stabil og forutsigbar eksportør av gass til Europa, og ja vi bør se på hvordan vi kan øke produksjonen og eksporten vår ytterligere. En mulighet som Ap og Sp dessverre har gitt fra seg ved å gi SV vetorett over olje- og gasspolitikken som føres, med stansingen av 26. konsesjonsrunde som et konkret eksempel.

Europa har fortsatt et stykke å gå om de skal vende seg av med avhengigheten av Russland; i fjor var den europeiske importen av flytende naturgass fra Russland på rekordhøye nivåer.

Det er for så vidt riktig som Varteressian påpeker, det er ikke staten Norge som selger Europa olje og gass, det er det energiselskapene som gjør. Blant annet Equinor, som staten eier 67 prosent av.

Norge bestemmer fullt og helt rammevilkårene på sokkelen, gjennom konsesjonsrunder og utvinningstillatelser. Staten er også direkte engasjert gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og det statlige Petoro som ivaretar de direkte eierandelene Norge har på sokkelen.

Forhandlinger handler alltid om å gi og ta noe. Om vi kan stille opp med enda mer gass til Europa ville det ikke være urimelig å be om en endring på hvordan strømkablene virker på norske priser.

Og det uten å bli møtt med billig retorikk om at man driver utpressing eller setter EØS-avtalen i spill.

Det er ingen grunn til at vi skal stå med lua i hånda og tenke at vi ikke har noe vi skulle sagt overfor EU. Jeg tror for øvrig at norsk skepsis til EU og Brussel ville blitt mindre om vi av og til viste handlekraft, sto opp for egne interesser, og opptrådte som en likeverdig partner i møte med våre europeiske venner. Vi er avhengige av EU, men EU er også avhengige av oss.