VG-tegner Roar Hagen donerer livsverket til Nasjonalbiblioteket: Tidens tegninger

2 hours ago 4

Kortversjonen

Nasjonalbiblioteket overtar VG-tegner Roar Hagens arkiv, som vil bli digitalt tilgjengelig.
Hagen har karikert og kommentert norsk politikk i over 40 år.
Hagen og Aslak Sira Myhre roser politikere som kan le av seg selv, som Trygve Slagsvold Vedum.

– Vedum! svarer VG-tegner Roar Hagen kontant. –⁠ Trygve Slagsvold Vedum, presiserer han.

Som om det fantes flere av dem.

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre skratter så hestehalen danser.

Han har akkurat holdt en personlig tale for Hagen, trukket avistegningens lange linjer i vår kulturhistorie, og takket for at livsverket hans nå blir en del av vår kollektive hukommelse.

Tegnerens arkiv overtas av Nasjonalbiblioteket. Der blir det digitalt søkbart.

Det er på tampen av talen han forventningsfull spør VGs karikaturtegner gjennom mer enn førti år: Hvilken norsk politiker har mest selvironi?

– Vedum. Han ler hysterisk av alt som rammer han selv, sier Roar Hagen.

Så kommer han på én til:

– Knut Arild Hareide.

Og nå flirer de godt begge to.

Ikke av Vedum og Hareide.

Tvert imot. De ler med dem.

Finansministeren fra Senterpartiet og den tidligere KrF-lederen føyer seg inn i en stadig tynnere flokk av politikere med vidd og selvinnsikt nok til å le av egne karikaturer.

I neste øyeblikk utveksler nasjonalbibliotekaren og VG-tegneren lattermildt navn på tynnhudede folk fra hele den politiske sfæren, fra ytre venstre til ditto høyre, som eksemplifiserer det motsatte av Vedum og Hareide: hårsår humørløshet.

Vær varsom-plakaten og norsk injurielovgivning forhindrer oss i å viderebringe hvem det er snakk om.

Men la oss si at Norges nasjonalbibliotekar med fortid som RV-leder har solid bakgrunn for egne fnis.

– Når det er sagt, må jeg også få si at norske toppolitikere i all hovedsak har forståelse for at vi har ulike roller, skyter Hagen inn.

– De fleste skjønner at det er funksjonen eller embetet jeg går etter, ikke mennesket bak.

– Vel ...?

– Noen ganger rammer jeg nok personen også. Det er jo folk som treffer politiske beslutninger, og det er noen av kjøtt og blod som skal gjennomføre det som vedtas. Beslutninger som får følger for andre. Alt handler til syvende og sist om mennesker.

– Hender det du føler deg slem?

– Ja. Men da tenker jeg at det jeg gjør er bra for politikken. Alle som står i dette trenger noen påminnelser. Det gjelder oss i mediene også. Å kjenne på ubehaget i den politiske kulturen er av og til nødvendig. Ellers blir man avstumpet.

– Så hvis noen blir sint og såret for måten du har tegnet dem på, så går ikke det særlig inn på deg?

– Jo, hvis noen blir lei seg, kan en av oss ha misforstått. Da må det oppklares. Om noen blir sinna, derimot, da har jeg antagelig truffet ganske bra.

– Det er en ære å bli karikert, sies det. Jeg vet av ganske mange som ikke deler det synet ...

– De aller fleste politikere, og kanskje særlig de som kan ha grunn til å bli rasende, skjønner at vi egentlig er på samme lag. Karikaturen og satiren er i likhet med politikken deler av det samme demokratiske prosjektet.

Håndtegner Hagen og undertegnede har oppsøkt Det Aller Helligste.

Krypten hvor Roar skal deponeres.

Det er slik det føles.

Vi er inne i en sarkofag; et avlåst rom dypt inne i Nasjonalbiblioteket, omgitt av bindsterke førsteutgaver og gylne bokrygger av håndinnbundne klassikere fra verdenslitteraturen.

På det ene bordet flyter Jonas og Erna over i hverandre i en bunke akvareller. Under dem skimtes Trond Giske andføttes med Trine Skei Grande. Og Jens Stoltenberg med rykende gevær og nyskutt tamrein.

Komprimert journalistikk signert Roar Hagen. Ikke objektivt etterprøvbart eller korrekt referert. Ikke etterrettelig gjengitt eller sanndru fortalt. Likevel presist.

En kunstnerisk kjensgjerning.

«Roar Hagen utleverer ingen», har vår tidligere VG-kollega, forfatteren Alf R. Jacobsen sagt, «han innleverer».

På det andre bordet: Den norske avistegningens gudfedre: Ragnvald Blix (1882–1958) og Olaf Gulbransson (1873-1958). Sistnevnte mangeårig bidragsyter til Tidens Tegn, VGs tekniske forløper.

Ved siden av esken med Gulbranssons ikoniske Ibsenportrett; en annen boks. Den rommer originaler av Pedro.

VGs første tegner.

Pedro (Salo Grenning)

VG-tegner 1945–86

Da Hjemmefronten trakk ned fra Skauen for å starte avis i 1945, den du leser akkurat nå, var noe av det første de gjorde å ansette tegner.

Motstandsmannen Salo Grenning fikk jobben. Han skulle bli en av landets mest allsidige og kjente avistegnere. Signaturen var dekknavnet hans fra andre verdenskrig.

I 40 år var han hele Norges Pedro.

I 30 av dem var Pedros ukerevy det fremste kjøpsargument for lesere av Lørdags-VG. Karikaturkavalkaden var hans treffsikre skråblikk på ukens begivenheter.

Skjønt karikatur var ikke Pedros foretrukne begrep. Han ville at hans tegninger skulle omtales som satiriske.

I boken «Norske Avistegnere» (1984) kalles han vekselvis observatør og forteller.

«Av norske avistegnere er Pedro den som flittigst har kommentert det offentlige liv fra dag til dag», står det om VG-legenden, som i boken tituleres som norsk avistegnings Grand old man.

23. juni 2025 runder VG 80 år.

I løpet av vår eksistens har vi hatt bare to tegnere.

Begge har daglig kommentert Verdens forunderlige Gang, for å låne et fast uttrykk fra en annen markant VG-legende, sjefredaktør Bernt Olufsen.

Knapt noen i VG-historien har satt et tydeligere preg på den daglige publikasjon enn Pedro og Roar.

Siden 1945 har avistegningen vært en del av grunnmuren som pengebingen og mediehuset VG ble bygd på. Alt VG er i dag, står på dette fundamentet.

Roar Hagen har vært VGs tegner siden 1986. I den perioden har han både opplevd papiravisens gullalder og den digitale transformasjonen som har gjort at VG fortsatt er størst i Norge.

Pedro satte strek i 1986. Samme år ble Stavanger Aftenblads tegner Roar Hagen håndplukket som hans etterfølger.

Selv om Hagen også har passert de første 70, og formelt har avgått ved pensjonen, har han på ingen måte lagt ned sin penn.

Fortsatt bidrar han med sine selvstendige kommentarer til VGs kommentatorer.

Og fortsatt er selvstendighetens æresfølelse på Bjørnsonsk nivå.

Som salig Bjørnstjerne lar han ikke andres fakta komme i veien for egne evige sannheter.

Har en VG-kommentator i sin tekst argumentert for at himmelen er kald og blå, er himmelen på Roars tegning forførende rød som en Mykle-rubin.

Kall ham hva som helst, bare ikke illustratør.

Det er derfor vi alle som har jobbet tett med håndtegneren elsker denne kranglefanten.

«Uavhengig reaksjonær», ifølge egenerklæringen. Og ja, påfallende kontrær, selv til sunnmøring å være.

Men det ligger i stillingsbeskrivelsen. Splinten i øyet er profesjonell. Ikke personlig.

Stort sett.

«I Norge er det tradisjon for at avistegneren er den frieste pennen i pressen», fremholder kollega Anders Giæver i sin bok «Over streken: Avistegninger i grenseland» (2006).

For mens redaktører og journalister må forholde seg til formålsparagraf, stiftelseserklæringer, redaktørplakat samt norsk lov og pressens etiske regelverk, er avistegnerens stilling unik.

Som eneste stemme i redaksjonen kan tegneren polemisere mot avisens linje, slik denne uttrykkes på lederplass.

«I noen tilfeller kan tegneren velge å latterliggjøre avisens holdninger og postulater rett ved siden av teksten. Det er som om statsministeren skulle ha ansatt en person til å stå ved siden av å skjære grimaser mens han holder tale», skriver Giæver.

– Jo, jo, humrer håndtegner Hagen. Han har hørt det før.

Aslak Sira Myhre trekker frem dette Ginnungagapet mellom avislære og tegnerliv som det beste eksempelet på hva redaksjonell frihet faktisk betyr.

– Nettopp det at Roar har hatt frie tøyler til å tegne noe annet enn det som underbygger kommentatorens argumentasjon, eller VGs lederartikkel for den del, viser at han har hatt rygg til å utfordre avisens offisielle linje.

– Men enda mer betydningsfullt er at VG har tillatt ham å gjøre det. Det har vært bra for VG, og det har vært bra for ytringsfriheten i Norge, mener Aslak Sira Myhre.

At Nasjonalbiblioteket nå kan skilte med de to største samlingene av avistegninger, og at begge stammer fra VG, dokumenterer en «ekstremt viktig del av den norske offentligheten», påpeker han.

– Det betyr at vi nå har tilgang til alle tegningene fra Norges viktigste avis i hele etterkrigstiden, sier nasjonalbibliotekaren.

– Og så er det unektelig unikt at VG i hele denne perioden kun har hatt to tegnere, og at begge har vært så produktive. Det er en kontinuitet her som i sum gir oss både et kunstarkiv, et politisk arkiv og et mediearkiv fra det jeg vil kalle den mest betydningsfulle flaten for tegning i norsk etterkrigstid, poengterer Aslak Sira Myhre.

Selv gjør han et poeng av at det var Roar Hagen som lærte ham å lese.

– Hjemme hadde vi to aviser: Klassekampen og Stavanger Aftenblad. Roar jobbet på den tiden i Aftenbladet. Når du er sju år, er avis ganske kjedelig. Men det var to ting som fanget interessen; tegneseriene baki der, og kommentartegningen innledningsvis.

– Den trakk meg inn i teksten, gradvis, og slik er det nok for mange fortsatt. En tegning som vekker interesse, gjør at du får lyst til å lese teksten den står til.

Aslak Sira Myhres barndomsminne er gjenkjennelig.

For oss som vokste opp i et annet århundre, i et annet årtusen, og som aldri hadde hørt om papiravis – en avis var en avis – var den daglige tegningen inngangen til noe større.

Avistegnerne lærte oss navnene på de styrende og de bestyrtede. Noen tegninger ble klipt ut av avisen, og hengt opp på veggen. I mange hjem hang de samme avistegninger på kjøkkenveggen som et daglig muntrasjonsråd.

Lenge før ordet viralt endret betydning til noe som spres elektronisk.

Fortsatt er avistegningen og avistegnere honnørord når redaktører holder tale og snakker om ytringsfrihet. Det er ikke måte på symbolstyrke i den frie tanken som nettopp tegningen uttrykker.

Kulturhistorisk er karikaturen demokratiets adelsmerke.

Men med unntak av ledende britiske aviser, har ikke de digitale mediene klart å rydde plass for den daglige tegningen på sine elektroniske plattformer.

«Avistegningen har pussig nok aldri fått et skikkelig fotfeste på mediehusenes nettsider», kommenterte Schibsted-topp Kjersti Løken Stavrum da hun i 2020 på vegne av Norsk PEN delte ut Ossietzkyprisen til satiretegnerne Suri Dokken, Finn Graff og Ahmed Falah.

Kommentartegningens paradeplass på ledersiden finnes ikke i nettavisen. Et argument synes å være at uttrykket er utdatert i et moderne mediebilde.

Paradokset er at det er tegningen, og særlig karikaturen, som skaper mest oppmerksomhet og bruduljer i moderne tid.

Noen krenkes av den og roper på sensur og straff. Andre tåler ikke den frie tanke tegningen uttrykker, og går voldelig til verks.

Det viser karikaturens fortsatte styrke i vår digitale tid, men synliggjøre også problemet med en fragmentert medievirkelighet, der alt kan publiseres samtidig og sammenhenger, såkalt kontekst, glipper på veien.

Muligheten for å misforstå kan i noen tilfeller gripes begjærlig av krefter som ønsker å skape konflikt.

– Den nye medievirkeligheten er en utfordring, men svaret er ikke å fjerne kontroversiell kritikk, slik mange aviser har gjort ved å kutte ut karikaturtegningen, mener Aslak Sira Myhre.

– Å kansellere en hel sjanger fordi noen krenkes, betyr bare at kritikken og debatten flyttes fra de brede, redaktørstyrte mediene til helt andre fora. Jeg vet ikke hvor lurt det er, avslutter nasjonalbibliotekaren.