– Uten Yoguttene hadde ikke Kjartan Lauritzen eksistert

– Når var det dere innså sånn: «Wow, we made it!»?

– I dag, ler «Handerre Linni».

– Det er halvveis utsolgt i kveld! Historisk! skyter «Jenny Skavland» inn. – Det må være jo overskriften på artikkelen:

«Yoguttene har aldri solgt mer billetter».

Backstage på Rockefeller lukter det lunken pils, nystekt pizza og en kommende 40-års krise.

Yoguttene, som går under dekknavnene inspirert av 2000-tallets kjendisdronninger Tone (Damli), Jenny Skavland, Handerre Linni (Meister) og Onge (Anna) Anka, har blitt godt voksne. Nå mimrer de tilbake til det siste tiåret med ufrivillig suksess i musikkbransjen, og forbereder seg på å snuble over ledningene på scenen for kanskje siste gang.

– Historien vår er vennskap, sier Skavland, mens han står og pumper febrilsk opp en av de tretti oppblåsbare jungeldyrene han har kjøpt inn for kvelden.

Det er vanskelig å merke at gutta bak maskene ikke lenger er i 20-årene. Kjemien er som den alltid har vært, men nå handler ikke samtalene utelukkende bare om dop og penger lenger.

– E´kke han skjønn? spør bergenseren Linni, og viser stolt frem et bilde av sin ett år gamle sønn.

For rapkollektivet har Yoguttene alltid vært et sideprosjekt. De trives aller best i en vanlig ni til fem-jobb. At voksenlivet har tatt over, er det liten tvil om. De seneste årene har nemlig tre av fire i gruppen blitt fedre.

– En viktig ting når man skal forberede ungene for livet, er å gjøre de flau. De må ha en pinlig far, konstaterer Anka.

– Og den jobben har vi gjort jævlig bra, ler resten.

Fra spøk til side, er dette gruppen som har lagt grunnlaget for den moderne trap-bølgen i Norge. De har vært inspirasjonen til mange undergrunnsartister og blir genierklært av en hel musikkbransje.

Deres egen tilnærming til karrieren er derimot hakket chillere:

– Det e bare én av oss som egentlig kan synge, og vi tjener jo ikke en dritt på det. Men vi vil vise folk at det er mulig likevel, sier Skavland over lyden av den rosa pumpen, som han forøvrig glemte igjen i kjøleskapet to minutter tidligere.

Skal man forstå Yoguttene, må man forstå hvordan rapbildet i Norge så ut på 2010-tallet. Historien til disse guttene startet for drøyt femten år siden i et bokollektiv bak Blå i Oslo.

Gutterommet

Tone, den eneste i gruppen som ikke er fra Bergen (noe han utelukkende har løst ved å bare henge med bergensere) flyttet inn i kollektivet fordi han hadde en interesse for amerikansk rap. Onge Anka drev en rapblogg. Jenny Skavland hadde idéen om å lage musikk på gøy. Og Handerre Linni, eneste med et snev av musikalsk talent, kjøpte inn en mikrofon.

De var rap-nerder som så at sørstatsrap i USA – med artister som Gucci Mane og Migos – var i ferd med å endre lydbildet globalt. Hjemme var det ingen som gjorde det på den måten. Her var terskelen for å gi ut musikk høy. Det var «gjør det ordentlig, eller ikke i det hele tatt». Yoguttene valgte sistnevnte, men gjorde det likevel.

– Vi pulte på en måte med kreativiteten, minnes Skavland.

Anka utdyper det Skavland sier med en historie om da de spilte inn sine første ad-libs – som «Ey», «Okey» og «Ja» – på et fem-kvadratmeters gutterom på Nygårdshøyden i Bergen:

– Mammaen til Skavland kom inn på rommet og sa: «Hva faen er det dere holder på med? Det høres ut som dere driver og elsker», ler Anka.

Rapkollektivet hadde ingen plan med musikken de lagde, men en ting var sikkert: De skulle iallefall ikke offentliggjøre noe av det. Det var inntil Skavland en dag publiserte en av låtene på Soundcloud.

– Og den fikk 60 likes! Det var noen der ute som likte det vi gjorde, sier han begeistret.

De fikk «smaken på den søte vin» som Linni kaller det. Og plutselig, fordi de lider av en manglende evne til å si nei til ting, sto de på en scene på Landmark i Bergen.

Konseptet var født og maskene kom på, mest fordi de egentlig er for sjenerte til å være artister.

– Vi er veldig passive artister. Men vi er ikke passiv-aggressive, forklarer Skavland.

Oscar Wilde i pusekatt-masker

Mens Yoguttene selv mener de bare var en vennegjeng som har snublet over mikrofonledninger for å få gratis øl, forteller musikkbransjen noe annet. Yoguttene ble et vannskille i norsk musikkhistorie.

Produsent Erlend Lyngstad, som rister på hodet over at de står ovenfor intervjuet og pumper opp plastdyr, har jobbet tett med gruppen lenge.

– De brøt absolutt alle regler og normer som fantes der og da. De tok stereotyper fra sørstatsrap og gjorde det på sin dialekt, noe som var helt uhørt i både Norge og skandinavia, sier Lyngstad.

Og platesjef Øyvind Basmo i Oslo Records kaller det en «gjør-det-selv»-revolusjon i norsk rap. Yoguttene senket dørstokkmila for å produsere og slippe musikk. Som Linni sier det:

– Vi har bevist at hvis vi kan lage musikk, kan alle lage musikk.

Selv forstår de fint lite av hyllesten.

– Det er helt sinnssykt. Det føles fremdeles ut som vi ikke har peiling, sier Linni.

– Hva er det dere ikke har peiling på?

– «Eg har ikkje peiling på ka eg skal legge vekt på, om det e hekto av weed eller prosecco», rapper Anka.

Dyr vin og politikk

Skavland tar frem to flasker vin og spruter de mot kameraet: «Det er naturvin, og vi er jo naturguttene», sier han.

– Åja, på hvilken måte?

– Det er ingen tilsetningsstoffer i oss. Fordi det er ikke noen bransje bak oss, det bare vokste frem av seg selv gjennom inspirasjon, kjærlighet og Bergen.

Når alt kommer til stykket, koker musikken deres ned til tre ting: rettferdighet for dyrene, fred og kjærlighet.

En blanding av dyp takknemlighet for de rundt dem (TU$ENTAK), lokalpatriotisme og et sterkt fokus på politikk er deres filosofi. Skulle de fått én million kroner på bordet, ville de gitt pengene til sykepleiere og lærere:

– Jeg synes vi skal snu hele systemet opp ned. Renholdere og sykepleiere skal få årslønn på to millioner, og så får for eksempel aksjemeglere mindre, slår Skavland fast, og mottar applaus fra resten av rommet.

«Gjorde det for dyrene»

Fra første sekundet noen tar steget ut på scenen denne fredagskvelden, er Rockefeller allerede forvandlet til en filial av Bergen. For Yoguttene handler mye om å løfte frem undergrunnsartister. Lill Lørda, Turbo, FOB og Åsane City sørger for at skarre-r-en dominerer scenen før hovedattraksjonen trer på.

Det er høyt tempo, spretne gutter med sekk på ryggen og SK Brann-drakter. Med buksene hengende godt under rumpen inntar de maskerte vestlendingene scenen.

Rommet lukter stramt av hasj og øl. Bassen borer seg inn under føttene og plastdyrene hives ut på et hav av hender. På scenen finnes det ingen prestasjonsangst for de sjenerte Yoguttene. Glemmer de teksten eller søler ut halve koppen med øl, er ikke det så farlig.

Når trapkongene annonserer at dette «kanskje» er deres siste konsert, svarer publikum med buende misnøye. Yoguttene betrygger dem med at «svaien er evig», og mener at musikken deres vil fortsette å leve videre. Fra mikrofonene synges linjene fra «YG historie» som en oppsummering av karrieren:

«20 000 lyttingar, vi gjorde det. Puttet på for dyrene, vi gjorde det. Norges mest isete, vi gjorde det. Vi puttet trapen på de, resten e historie.»

Yoguttene sin konsert i forbindelse med Rockefellers 40-års jubileum avsluttes selvfølgelig med intet annet enn Bergens nasjonalsang: «Nystemten».

«Jeg tog min nystemte cithar ihænde, Sorgen forgik meg paa Ulrikens topp.»

Men hva kommer til å stå på gravstøtten deres når lysene en dag slukkes for godt og maskene legges på hylla? Svaret deres kom uten betenkningstid:

«De gjorde det for dyrene. TU$ENTAK.»