TV-anmeldelse Lykkeland, sesong 3: Kå då ittepå

4 weeks ago 9

Siste sesong av beretningen om Nordsjøens velsignelse framstår noe automatisert. På flere måter.

Lørdag 26. oktober kl. 09:30

«Lykkeland» sesong 3
Norsk dramaserie i åtte deler
Med: Anne Regine Ellingsæter, Paal Herman Ims, Pia Tjelta, Ole Christoffer Ertvaag, Herman Flesvig, Malene Wadel, Laila Goody
Manus: Mette M. Bølstad
Regi: Petter Næss
På NRK TV og NRK 1 lørdag 26. oktober

Vi er inne i en komfortabel periode for «oljå», sju år etter Kielland-ulykken som avsluttet forrige sesong, midt mellom Concem-ulykken (1985) og Sleipner A-havariet(1991). Mongstad-saken antydes bare perifert.

Samtidig en forferdelig tid for menneskehetens estetiske forståelse: 1980-tallet.

Tiårets industrielle revolusjon, datidens kunstige intelligens og frelse er på vei: Automatisering. Rett bak mumler opprettelsen av den kanskje mest visjonære og norskeste oppfinnelsen etter brunosthøvelen: Oljefondet.

Nye maskiner på og under boreplattformene, langs hele havbunnen og gjennom fjernstyring fra land skaper optimisme og frustrasjon. Samtidig får det konsekvenser for økonomien, både den statlige og den private.

Noen tjener mer penger på en overtidshelg enn de fleste andre hanker inn på et halvt år. Andre heller ut mer champagne på en time enn andre gjør på et helt liv. Jesus, far hans og resten av helligheten er i praksis glemt. Påstanden «eg tror’kje på Gud» blir mottatt med mer skuffelse enn fordømmelse.

Denne automatiseringen virker også litt påtagende for handlingen, som skal prøve å avslutte ganske mange fortellertråder.

Rein (Ole Christoffer Ertvaag) er fremdeles borresjef og står i drastiske endringer for blant annet skaderisikoen offshore. Henrik (Paal Herman Ims) er i en slags forventningskarusell om han vil prioritere rederlivet som far Fredrik (Per Kjerstad), eller dykkerlivet som kompis Martin (Mads Sjøgård Pettersen).

Toril (Malene Wadel) har man plassert en snøblind kokain- og festhistorie på, i et handlingsløp som virker som snortet fra en Roc Boyz-låt. Hun er den eneste med tilnærmet intravenøs åttitallsveis. Kanskje ligger det en slags moral her: Roter du nesa ned i hvitt pulver, blir du skikkelig troll på håret.

Ingrid (Pia Tjelta) har fått stort hår og ditto skulderputer, holder seg unna sterkere saker enn chablis, og briljerer fortsatt som fortellingens egentlige fornuft. Herman Flesvig får anledning til å vise seg som troverdig gründeringeniør i en fullstendig ikke-komisk rolle. Slike oppdrag kan han gjerne få flere ganger.

Anna (Anne Regine Ellingsæter) briljerer som oljealderens Forrest Gump, der samtlige store og små endringer, alltid, nærmest tilfeldigvis, styres gjennom henne. Til tider blir det litt anstrengt, hvordan alt henger sammen med Anna.

Regi og manus legger vekt på mennesker, mennesker som ofte prioriterer nasjonen og fellesskapet fremfor egne behov. Dette er likevel det som gjør at selv de virkelig banale og såpeaktige historiegrepene fungerer.

«Lykkeland» prøver på ingen måte å være hip, dyptgående eller virkelig systemkritisk. Det er en fullendt fortelling om et land, et Rogaland, som med kløkt utnyttet tilfeldigheter og flaks til fulle.

Nå er det bare å grue seg til en serie om alle elbilladerselskapene som etablerte seg i fylket etterpå.

Read Entire Article