Teknologi i bofellesskap: – Et styringspanel for alt lys kan for noen være vanskeligere å bruke enn vanlige lysbrytere

DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV VID vitenskapelige høgskole - LES MER.

Kreative løsninger erstatter teknologi: Tomflasker plassert oppå dørhåndtak kan fungere som et midlertidig varslingssystem. (Foto: VID)

Teknologi kan gi personer med funksjonsnedsettelse flere muligheter til å delta aktivt i hverdagen. Forskning viser at det også kan være et hinder.

– Et eksempel på hvordan ny teknologi gjorde det vanskeligere for beboerne å gjøre ting selv, var moderne koketopper. Noen beboere forsto ikke hvordan de skulle brukes. Å skru ett og ett hakk slik man gjør på eldre kokeplater, er mye mer konkret og forståelig.

Det sier forsker ved VID vitenskapelige høgskole, Kristina Hoydal.

Hun har tilbrakt 200 timer i tre ulike bofellesskap. Der har hun studert hvordan de fysiske omgivelsene påvirket beboernes hverdagsliv. Bofellesskapene var døgnbemannet. 

– For noen beboere kan det være vanskeligere å bruke et styringspanel for lys enn vanlige lysbrytere, forteller Kristina Hoydal. (Foto: VID)

Beboerne var unge mellom 18 og 30 år med moderat til alvorlig nedsatt funksjonsevne.

Hoydals fant at omgivelsene påvirket både hvilke aktiviteter beboerne kunne gjøre og hvordan de ble gjennomført.

Arkitekturen bestemte rutinene for måltider

Hoydal deler de fysiske omgivelsene inn i tre kategorier. Den første er design og arkitektur.

– Arkitekturen påvirket blant annet hvordan måltidene ble gjennomført. I det ene bofellesskapet hadde beboerne eget kjøkken og begrenset tilgang til fellesområder. Der lagde de mat i egen leilighet, forteller hun.

I et annet av bofellesskapene hadde de bare små hybelkjøkken, men enkel tilgang til et stort felleskjøkken. Der ble det laget rutiner for felles måltider. Beboerne var med på å planlegge og forberede middagene. 

Hoydal er opptatt av hvilke verdier som oppstår i samspillet mellom beboerne og omgivelsene. Å ha eget kjøkken ga beboerne flere muligheter for selvstendighet. Samtidig begrenset det fellesskapet med de andre beboerne.

Klarer ikke skru på lyset selv

En annen side av beboernes fysiske omgivelser er det Hoydal kaller småskalateknologi. 

Det kan være tekniske hjelpemidler som rullestoler eller elektronisk arm som hjelper til med spising. Det kan også være teknologi de fleste bruker, som hvitevarer eller mobiltelefon.

Hoydal fant at slik teknologi kan gi økt mulighet for aktivitet. Samtidig kan det gjøre det vanskeligere for beboerne å klare ting selv, som i eksempelet med moderne koketopper.

– Et annet eksempel er styringspaneler for alt lys. De kan for noen beboere være vanskeligere å bruke enn vanlige lysbrytere, forteller hun.

I studien viser hun til et eksempel: «Ari» hadde et styringspanel for lys som var for vanskelig for ham å bruke. Resultatet var at han ofte enten satt i mørket eller lot lyset være på hele tiden.

Løser problemer med tape og nøkkelbånd

En tredje side ved de fysiske omgivelsene har Hoydal kalt tilfeldige objekter. Det kan være alt fra tomflasker til nøkkelbånd som brukes for å løse praktiske utfordringer.

Da «Ari» ikke klarte å bruke styringspanelet, ble det løst ved at en ansatt satte små biter med tape på bryterne. Der skrev hen enkle instruksjoner som «tak på». 

En slik liten tilpasning gjorde «Ari» mer selvstendig og økte følelsen av mestring.

Hoydal opplevde mange eksempler på hvordan de ansatte brukte gjenstander på en kreativ måte for å få hverdagen til å fungere: 

Tomflasker plassert oppå dørhåndtak fungerte som et midlertidig varslingssystem. En kleshenger ble brukt til å henge opp en pose med flytende næring. Slik kunne beboeren sitte sammen med de andre under måltidene. 

Et nøkkelbånd ble løsningen da festesystemet til en elektrisk rullestol ikke virket som det skulle.

Tilfeldige gjenstander er en viktig del av tjenesten

Hoydal mener dette kanskje er det viktigste funnet: Hvordan tilfeldige objekter, kombinert med de ansattes kreativitet, kan være avgjørende i situasjoner med misforhold mellom omgivelsene og beboernes behov.

– Jeg kaller det å tinkre fra det engelske ordet «tinkering». Det betyr å fikse eller justere ting. De ansatte må se etter muligheter i omgivelsene og bruke det de har tilgjengelig for å finne løsninger og få hverdagen til å fungere, forklarer hun.

Hoydal sier dette er en viktig, men ofte usynlig del av tjenesten de gir. Det skrives sjelden ned i journalene og nevnes ikke i politiske dokumenter.

De ansattes «tinkring» bidro til å støtte opp om at verdier som sikkerhet, selvbestemmelse og fellesskap ble ivaretatt for beboerne.

Anbefaler fleksible løsninger

Hoydal mener forskningen hennes viser hvor viktig det er å ha fleksible løsninger i bofellesskap.

Hun påpeker at bygninger og tekniske løsninger kan brukes på flere måter og tilpasses hver enkelt beboer. Det gir økte muligheter for at beboerne kan leve i tråd med sine egne ønsker og behov.

I politiske dokumenter står det at de ansatte skal se etter tegn på endret helsetilstand hos beboerne.

– Jeg mener det er viktig at de ansatte også lærer å se etter muligheter i omgivelsene. Slik kan de løse de utfordringene som oppstår i samspillet mellom beboerne og omgivelsene, sier hun.

Referanser:

Kristina Hoydal og Hilde Thygesen: 10. Materiality and the enactment of citizenship in assisted living facilities for young adults. Lived citizenship for persons in vulnerable life situations, 2022. Doi.org/10.18261/9788215053790-2022-10

Kristina Hoydal og Hilde Thygesen: The Role of Incidental Objects in ‘Making Things Work’: An Example from Assisted Living Facilities for Young Adults. Scandinavian Journal of Disability Research, 2023. DOI: 10.16993/sjdr.953