Smarte, lokale varslings­systemer kan forutsi skredfarer

JORDSKRED I KJOSEN: Opprydning etter skred og ras koster samfunnet enorme summer. Etter et jordskred i Kjosen i 2014, måtte det ryddes opp og gjøres fysiske sikringstiltak for å sikre bebyggelsen. (Foto: Odd-Arne Mikkelsen / NVE)

KRONIKK: Moderne sensorer, droner og satellitter kan hjelpe oss med å varsle ekstremvær og naturfarer. Dermed kan de redusere konsekvensene for kritisk infrastruktur og i samfunnet ellers.

Norge har de siste årene hatt flere ekstremværhendelser som truer både infrastruktur og menneskeliv. Stormen Hans, som rammet store deler av Sør-Norge i august 2023, førte til omfattende ødeleggelser med flere registrerte skred- og flomhendelser.

Klimatilpasning som nøkkelen

I Nordland har gjentatte steinras ført til stengte veier og jernbanelinjer. Dette har store konsekvenser for både lokalsamfunn og næringsliv. Den siste togulykken ved Finneidfjord i Hemnes kommune er nok et eksempel på hvordan naturfarer påvirker vår kritiske infrastruktur.

Felles for hendelsene er at de peker mot en ny virkelighet preget av klimaendringer. Det positive er at vi har kunnskapen og ressursene til å tilpasse oss og beskytte både samfunnet og infrastrukturen vår. Ved å bruke denne kunnskapen sammen med nye teknologier, kan vi skape en tryggere infrastruktur. For å møte utfordringene, må vi prioritere klimatilpasning og langsiktige forebyggende tiltak.

Vi må investere mer i forebygging, ikke i opprydding og gjenoppbygging

I dag brukes enorme ressurser på å reparere skader etter at skredhendelser har inntruffet. Vi må skifte fokus fra å reagere på hendelser til å forebygge dem. Investeringer i proaktive tiltak koster samfunnet langt mindre enn å bruke ressurser på opprydding og gjenoppbygging etter katastrofale hendelser. Norge har verktøyene og kunnskapen som trengs.

Der det er gjennomførbart, må vi gjennomføre sikringstiltak langs utsatte strekninger av vei- og jernbanenettet. Men vi må også være realister: Det er hverken praktisk eller økonomisk mulig å sikre hver eneste meter av vår omfattende infrastruktur.

Løsningen er smarte, lokale varslingssystemer

Løsningen ligger i smarte, lokale varslingssystemer som gir tidlig varsling om potensielle ras- og skredhendelser. SINTEF og samarbeidspartnere har gjennom prosjektet KlimaDigital vist hvordan moderne sensorer muliggjør mindre inngripende systemer som kan overvåke risikoutsatte områder kontinuerlig. 

Erfaringene fra utvikling av det lokale varslingssystemet viser at slike løsninger kan gi verdifull tid til å iverksette preventive tiltak før situasjonen blir kritisk. Dette handler ikke bare om å forutsi når katastrofen inntreffer, men om å få tilstrekkelig tid til å iverksette nødvendige tiltak.

Moderne overvåkingsteknologi åpner også nye muligheter. Ved å kombinere moderne sensorer med data fra droner og satellittovervåking, kan vi få et mer helhetlig bilde av risikosituasjonen. 

Satellittdata gir oss mulighet til å overvåke større områder og oppdage gradvise endringer over tid, mens droner kan utføre detaljerte inspeksjoner av spesifikke risikoområder og gi verdifull informasjon om situasjoner som kan føre til ras.

Med dagens teknologi kan vi kombinere data fra ulike kilder for å oppdage tidlige faretegn, utvikle presise varslingsmodeller for lokale forhold, etablere automatiserte varslingssystemer og forbedre beredskapen både lokalt og nasjonalt.

Dette er hva vi mener med å skifte fokus fra reaktiv til proaktiv behandling av skredfarer. Vi må investere mer i varslingssystemer som kombinerer vitenskapelig kunnskap med eksisterende teknologier. Dette er langt mer kostnadseffektivt enn å reparere skader etter at ulykkene har inntruffet.

RASSIKRING: Fysisk rassikring koster samfunnet store summer hvert år. Her fra Mesta sitt arbeid på E134 på oppsiden av Klypetunnelen. (Foto: Bård Asle Nordbø / Statens Vegvesen)

Sivilsamfunnets kritiske funksjoner må ivaretas

I Nasjonal Transportplan står følgende: «God beredskap og overvåking av infrastrukturen vil være viktig for å sørge for at infrastrukturen raskt settes i stand når slike hendelser skjer.» 

Også Totalberedskapskommisjonens rapport peker på at klimaendringene kan sees på som en saktegående krise og en global utfordring som setter vårt samfunn under et stadig større press og dermed utfordrer norsk beredskap.

Én ting er kostnader til forebygging og arbeid med rydding og oppbygging i etterkant av en hendelse, men hva med beredskapsevnen, utover selve hendelsen, når Norge deles i to over lengre tid? Er vi i stand til å ivareta sivilsamfunnets kritiske funksjoner? Og hva med følgeeffekter av at transport- og forsyningslinjen blir brutt over lengre tid?

Dette må vi finne ut av før vi får neste klimarelaterte hendelse, som kan gi langt større konsekvenser enn togulykken i Norland nylig.