Slik skal forskerne pusle seg fram til hvordan billedvever fra vikingtiden så ut

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Dette er biter fra et 1.200 år gammelt tekstil laget av vikingene. Nå skal det pusles sammen til en helhetlig historie. Det kan gi ny kunnskap om vikingenes liv. (Foto: George Alexis Pantos)

Vikingene omga seg med tekstiler rikt illustrert med historiefortellinger. Nå skal 1.200 år gamle biter pusles sammen ved bruk av nye metoder.

Osebergskipet er et av verdens tre best bevarte vikingskip. Det var 22 meter langt og 5 meter bredt. Om bord var det plass til 30 roere, 1 styrmann og 1 utkikksmann.

Skipet ble funnet i en av de mest kjente skipsgravene fra vikingtiden. Det er den rikest utstyrte graven i Europa fra denne perioden. 

Selv om det meste av skipet og gravgodset var sammenklemt og brukket i småbiter, ble det funnet skjeletter av to kvinner og deres arvegods. Blant annet fant arkeologene vogner, vevstoler, kjøkkentøy og kister med tøyrester.

Billedvever med krigere og religion

Noe av det som ble funnet under utgravingen utenfor Tønsberg i 1904, var over 80 fragmenter fra ett eller flere billedvever. De kan ha vært laget av ull blandet med plantefibre. 

Blant illustrasjonene på stoffene er det mannlige og kvinnelige krigere og religiøse, seremonielle handlinger. 

Nå skal farger og ikke minst motivene på billedvevene pusles sammen.

Forskere bruker nå billedteknikk og analysemetoder som skal gi ny tolkning av motivene. 

Forskning på fargestoffer og nedbrytning av stoffer vil kunne gi svar på opprinnelige fargesetting. Og hvor stoffene var laget.

Dyr, menneske, vogner og hus preger billedvev laget av vikingene. Dette er en rekonstruksjon der fargene er fiktive. (Tegning: Stig Saxegaard)

Billedvev ble kanskje brukt til å dekorere et soverom, gravkammer eller i haller i festlige lag hos personer med høy status. 

At de lå i gravhaugen med Osebergskipet, tyder på at de to kvinnene var velbeslåtte og at de skulle ha tekstilene med seg inn i de dødes verden.

Slipper å flytte på ullbitene

For å finne hele motivet på tekstilet må fragmentene fra teppet matches. I et eget prosjekt jobber nå forskere fra flere land. De gjør kjemisk analyse av fargestoffet som vikingene brukte. De undersøker også konserveringen av tekstilene.

Forskere ved Fargelaboratoriet på NTNU Gjøvik, arkeologer fra Kulturhistorisk museum og tekstilkonservatorer fra Universitetsmuseet i Bergen samarbeider når fragmentene nå skal settes sammen i en helhetlig historie.

– Bitene er ekstremt skjøre, og arkeologer kan ikke fritt flytte på dem. Derfor utvikler vi en programvare der de kan laste opp fotografier av fragmentene for å flytte dem rundt. Vi kan også øke kontrasten i bildene for å gjøre mønstre mer synlige for det menneskelige øyet. Slik kan puslespillet løses digitalt.

– Tekstilbitene blir et puslespill som blir ekstra spennende å løse fordi ingen i verden kjenner svarene ennå, sier Davit Gigilashvili. (Foto: Kai T. Dragland)

Det sier Davit Gigilashvili. Han er forsker ved Institutt for datateknologi og informatikk på NTNU i Gjøvik.

– Det er et puslespill som blir ekstra spennende å løse fordi ingen i verden kjenner svarene ennå, sier han.

Lå seks meter under bakken

Når du legger et vanlig puslespill, har du fasiten på lokket på esken med biter. 

Men hva når motivet og biter mangler, farger er falmet og mange av bitene er ødelagt etter å ha ligget seks meter under bakken og vært herjet med av gravplyndrere?

– Vi vet heller ikke om det var flere kunstverk der før motivet begynte å gå i oppløsning. Når vi sammenligner to fragmenter, har vi med andre ord ikke en garanti for at de tilhørte det samme tekstilet, sier Gigilashvili.

Ekspertene har derfor latt en datamaskin foreslå løsninger på puslespillet ved hjelp av kunstig intelligens. 

Algoritmer skal altså identifisere den enkelte bit med gammelt stoff og motiv, og se denne i sammenheng med andre fragmenter.

Har kikket lite på ullbiter

Maskinlæringsmodeller har imidlertid ikke kunnet gi svært gode svar. De har sett millioner av bilder av katter og hunder, busser og sykler, og har lært å skille mellom dem. 

Men de har aldri sett tekstiler fra vikingtiden. 

Derfor gjør de ofte feil. Gigilashvili og de andre forskerne argumenterer for at det trengs store datasett med bilder for å trene modellene.

Hva er da løsningen når datamaskin og programvare ikke alltid er til hjelp? 

Da må datateknologi koordineres med kunnskapen til arkeologer. De antar hvilke fragmenter som er like og kan kommentere om resultatene gir mening. 

– De kan oppdage likheter i stil og produksjonsteknikker. Det kan indikere om fragmentene hører sammen. Maskiner bør så ta inspirasjon fra dette og etterligne arkeologenes atferd. 

Gigilashvili mener at selv om datamaskiner kan gi interessante forslag og verdifull hjelp, er menneskelig ekspertise i denne jobben uerstattelig. 

– Det vil det være i overskuelig fremtid, sier han.

Ny måte å lære om historien

Å pusle sammen 1.200 år gamle biter av billedvev kan gi ny kunnskap om vikingenes liv. Og i tillegg til å hjelpe arkeologer kan programvaren også tas i bruk i dataspill og undervisning om kulturarv og om vikingenes liv, tror Gigilashvili.

Referanse:

Davit Gigilashvili mfl.: Computational techniques for virtual reconstruction of fragmented archaeological textiles (PDF). Heritage Science, 2023. Doi.org/10.1186/s40494-023-01102-3