Nina ble syk av terapien. Så fant hun ut at den ikke er forsket på

7 hours ago 1

– Hva i all verden er det jeg har deltatt i?

Dette tenker Nina en gang i 2018, etter at hun har hatt mange gode samtaler med en psykolog hun føler seg trygg på. Først nå begynner sløret å lette:

Hun er ikke et menneske som ikke tåler godhet eller nære relasjoner.

Personligheten hennes er ikke splittet i flere deler som ødelegger for hverandre.

Hun er ikke alvorlig psykisk syk og uegnet for dette livet.

Tvert imot. Det som har skjedd, er at hun har deltatt i psykoterapi som har gjort henne dårlig.

Ukjent terapi

Nina har aldri hørt om karakteranalyse høsten 2015. Det er da terapeuten hun har begynt hos, bestemmer at hun skal få denne typen behandling.

Nina befinner seg i en vanskelig livssituasjon og har endelig mannet seg opp til å søke hjelp for plager med angst og depressive tanker. Det er første gang hun har vært i terapi.

– Jeg stolte på at psykologen visste best, sier hun til forskning.no.

Men terapien ligner ikke på noe hun har forestilt seg.

Nina blir sittende i endeløse timer i trykkende stillhet, mens terapeuten betrakter henne eller hermer etter måten hun sitter eller snakker på.

Hun har ikke fått noen forklaring på hvorfor han oppfører seg slik.

Når hun forteller noe, gir terapeuten ofte ingen respons tilbake.

Han har derimot sterke teorier og hypoteser om hva som feiler henne: Hun takler ikke at folk er gode mot henne, men forveksler det med ondskap. Han hevder at personligheten hennes er splittet i flere deler. En av dem forsøker å sabotere for de andre.

I journalen skriver psykologen tunge diagnoser som alvorlig dissosiativ lidelse.

Det spiller ingen rolle om hun ikke kjenner seg igjen i tolkningene hans.

Nina begynner å tvile. Hun føler seg verre og verre, men legger skylden på seg selv. For terapeuten er jo autoriteten. Til slutt vet hun knapt hvem hun er eller hva hun skal tro.

– Han kunne møte meg med å spørre: Jeg lurte på hvilken del av deg som ville komme her i dag. Eller hvilken del av deg er det nå jeg prater med?

Høsten 2016 kjenner Nina for første gang på tanker om selvmord. Hun klarer verken studiene eller å fungere i hverdagen.

«Jeg hadde gått ni måneder i terapi og følte meg nærmest utslettet. Hele selvet var i oppløsning.»

Men det er fortsatt noe inni henne som sier at dette skurrer. Det er et spørsmål som krever svar:

Skal terapi virkelig være sånn?

Og så begynner Nina å lese.

Ny behandling ble et sjokk

Nina leser om andres erfaringer med terapi. Mange beskriver terapeuten sin som en varm og omsorgsfull samtalepartner.

Nå begynner hun å lure: Er ikke alle behandlere slik som hennes? Handler dette om noe annet enn at hun er en vanskelig pasient som ikke blir bedre?

Kanskje går det an å teste ut en time hos en annen psykolog, for å se om det kjennes bedre, tenker Nina.

Møtet med den nye psykologen blir et sjokk. Stemningen i terapirommet kunne ikke vært mer annerledes enn det hun kjente fra tidligere.

– Det opplevdes nærmest surrealistisk. Endelig fikk jeg prate med et menneske, forteller Nina.

– Det ble gode samtaler. Følelsene mine ble validert, og jeg følte meg sett.

Hun avslutter avtalen med den forrige terapeuten på dagen.

Forskning.no har vært i kontakt med Ninas terapeut. Han har fått fritak fra taushetsplikten for å kunne kommentere det Nina forteller om terapien. Terapeuten mener imidlertid det ikke er mulig å kommentere påstandene i historien uten å bryte med fagetikken innen psykologien. Du kan lese psykologens svar i boksen under.

Dette sier Ninas terapeut:

«Jeg har av forskning.no blitt bedt om å besvare en rekke konkrete spørsmål knyttet til påstander om behandlingsperioden med den aktuelle pasienten. Som en følge av at vår forståelse av hvordan behandlingsforløpet har vært er svært ulik, er det ikke mulig å gi oppklarende og gode svar uten å gå utover rammene for fagetikk og det snevre fritaket fra taushetsplikten som er gitt.»

Forskning.no har spurt hvilke unntak han trenger for å kunne svare. Terapeutens svar er:

«Uavhengig av en evt omdefinering av fritaket fra taushetsplikten, er det dessverre en rekke fagetiske problemstillinger som gjør det vanskelig å uttale seg i denne saken.»

Ninas jakt på svar

Ninas undersøkelser skal bli begynnelsen på slutten. For Ninas vonde opplevelse med terapi. Og kanskje også for terapien i seg selv.

Nina fortsetter hos den nye psykologen i to år.

I denne perioden kan hun ikke huske at terapeuten nevner en eneste alvorlig diagnose. Hun kan heller ikke finne noe slikt i journalen, som hun har lest i ettertid. Og Nina føler seg stadig bedre. Hun tar opp studiene og begynner så i jobb.

Men nå som tåka letter, trer det forrige terapiforløpet stadig klarere fram for henne.

Hun ser hvordan tausheten, stirringen og mangelen på respons i terapirommet brøt henne ned. Hvordan psykologens tolkninger og teorier sådde tvil og stred mot det hun kjente selv.

Og det er nå hun tenker: Hva var det egentlig som skjedde? Er det riktig å behandle pasienter slik? Og hva er egentlig karakteranalyse?

Dette blir starten på en flere år lang jakt på svar.

Psykologen brøt loven

I begynnelsen stiller Nina mange spørsmål på e-post til karakteranalytikeren hun gikk til.

Men hun opplever at svarene bare gjentar de gamle teoriene og tolkningene.

Til slutt klager hun saken inn til Norsk Karakteranalytisk Institutt, på grunn av terapeutens tilknytning der.

Instituttet tar klagen på alvor og sender den videre til Fylkesmannen.

Der får Nina medhold. I januar 2019 konkluderer Fylkesmannen med at psykologen har brutt forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.

Fylkesmannen skriver at psykologen «ikke ga klager forsvarlig helsehjelp ettersom både utredning, diagnosesetting, forhold rundt valg av behandlingsform og elementer i det behandlingsmessige forløpet inneholder klare avvik fra god praksis».

Men etterspillet blir ikke helt som Nina har sett for seg.

Da Nina kontakter en av lederne ved Norsk Karakteranalytisk Institutt etter at Fylkesmannen har konkludert, får hun til svar at han ikke er interessert i å lese hele svaret fra Fylkesmannen.

Får ikke dårlig praksis noen følger for psykologer?

Nina leser det hun finner av informasjon om karakteranalyse.

Hun søker innsyn i korrespondanse fra Norsk Karakteranalytisk Institutt, Norsk psykologforening, Helsetilsynet og Helsedirektoratet.

Hun setter seg inn i den norske helselovgivningen og snakker med eksperter innen psykologi.

Og hun finner flere pasienter med dårlig erfaring med karakteranalyse.

Vonde opplevelser

Opplevelsene deres speiler ofte hennes egne:

De har opplevd et ubehagelig fokus på sex, observering, herming og sterke teorier som trykkes ned over hodet på dem.

I flere tilfeller forteller de at terapeuten har fått dem til å tro at de har vært utsatt for incest, til tross for at de ikke kan huske noe slikt.

Kropp og seksualitet

Flere av fellestrekkene Nina finner, ser ut til å være knyttet til kjerneideene i karakteranalyse. Denne terapiformen ble grunnlagt av Freuds elev William Reich, en mann med sterk tilknytning til Norge.

Reich var veldig opptatt av kropp og seksualitet, og pasientene kunne bli bedt om å kle seg nakne eller onanere foran terapeuten.

Dette har dagens karakteranalyse gått bort fra.

Men kjernen i terapiformen er fortsatt en idé om at kroppen er utgangspunkt for alle følelser og at opplevelser og traumer vises i kroppens holdning og uttrykk. Samt at terapeuten kan lese av denne informasjonen ved å observere og imitere pasientens kroppsspråk.

Finner ikke forskning

Jo mer Nina undersøker, jo sikrere blir hun på to ting:

Det første er at hun ikke kan finne vitenskapelig dokumentasjon for at karakteranalyse virker eller er trygt. Hvor er forskning som viser at terapeuten kan forstå pasientene bedre gjennom å imitere dem eller at du kan få informasjon om tidligere traumer ved å se på noens kroppsspråk?

Det andre er at ingen ser ut til å bry seg om at forskningen tilsynelatende mangler.

Det er Norsk psykologforening som vurderer og godkjenner spesialistutdanningene i psykologi. De vedtok selv i 2007 at psykologisk behandling skal være forankret i resultater fra forskning.

Godkjenning og tilskudd i år etter år

Norsk Karakteranalytisk Institutt har mottatt mange millioner kroner i offentlig tilskudd for å drive med denne utdanningen.

Men Nina finner altså ingen vitenskapelig dokumentasjon for at karakteranalyse virker.

Hvorfor gir Norsk psykologforening dem da godkjenning år etter år?

I februar 2024 tar Nina kontakt med foreningen.

Følger de virkelig sin egen prinsipperklæring når de godkjenner en spesialistutdanning uten vitenskapelig dokumentasjon?

Nina stiller dette og mange flere spørsmål, men får ingen konkrete svar. Våren 2024 sender hun et formelt varsel, en bekymringsmelding til både Norsk psykologforening og Helsedirektoratet.

Konklusjonen kommer

Siden Nina har varslet Helsedirektoratet, regnes hun nå som part i saken og får innsyn i nye dokumenter som viser at direktoratet jobber med saken.

I et brev står det at Psykologforeningen har bestemt at alle instituttene som tilbyr spesialistutdanning i psykoterapi, skal sende inn grundigere dokumentasjon for vitenskapelig evidens, med frist i januar 2025. De krever altså forskning som viser at metoden de underviser i, virker.

Til slutt kommer konklusjonen på saken Nina har fulgt så lenge.

Mister godkjenningen

I januar 2025 får Nina informasjon fra Norsk psykologforening om at Norsk Karakteranalytisk Institutt ikke er re-godkjent etter de nye kriteriene.

I et brev fra foreningen til Helsedirektoratet står det:

«Vi er nå kommet i mål med vurdering av søknader fra de instituttene som ønsker å tilby utdanningsprogram til spesialiteten i psykoterapi. (…) Utdanningsprogrammet hos Karakteranalytisk institutt ble ikke godkjent.»

Begrunnelsen er – akkurat som Nina påpekte – at det mangler forskning som viser at denne behandlingsformen virker.

Nina er ikke så opptatt av sin egen rolle i saken. Det som betyr noe for henne, er at dette kommer fram.

– Det som er viktig for meg, er at dette blir belyst på en slik måte at pasienter der ute forstår at de ikke har gjort noe galt. Det finnes så mye god behandling der ute. Det er ikke riktig at mennesker som oppsøker helsehjelp, dras inn i slik terapi, sier hun.

– Dette er ikke kunnskapsbasert helsehjelp. Men gjennom psykologforeningens godkjenning har det vært fordekt som det.

Manglende forskning

Forskning.no har sett dokumentasjon fra Ninas terapiforløp og kommunikasjonen hennes med Norsk psykologforening og Helsedirektoratet, som bekrefter hennes historie. Vi har også snakket med en rekke forskere.

I tråd med Norsk psykologforenings konklusjon, mangler det forskning på effekten av karakteranalytisk behandling. I databaser over medisinsk forskning, inkludert psykologi, finnes ingen studier på virkningen av karakteranalyse på grupper av pasienter.

Tips oss

Har du tips til denne saken? Da kan du kontakte forskning.nos journalister Ingrid Spilde, ingrid@forskning.no, og Siw Ellen Jakobsen, siw@forskning.no.

Det finnes heller ikke undersøkelser som viser at terapiformen er trygg.

Kildene som omtaler karakteranalyse, er stort sett bøker som psykologer ved Norsk Karakteranalytisk Institutt har gitt ut på eget forlag. Dette regnes ikke som kvalitetssikret forskningslitteratur.

Helge Holgersen, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, er kritisk til at behandlingsformen tidligere hadde godkjenning.

– Jeg har søkt etter dokumentasjon og finner ikke forskningsmessig evidens for praksisen og opplæringen ved Norsk Karakteranalytisk Institutt, sier han.

Andre forskere vi har snakket med, påpeker at mangelen på forskning ikke nødvendigvis betyr at behandlingen er uvirksom.

John Nikolaisen, styreleder ved NKI, er uenig i at det ikke finnes dokumentasjon.

Han argumenterer for at karakteranalyse er en form for psykoanalytisk psykoterapi og at forskning som viser effekt for psykoanalyse, dermed også gjelder for karakteranalyse. Resten av intervjuet med Nikolaisen kan du lese i del 2 av denne artikkelen.