Dokument nr. 15:1147 (2025-2026)
Innlevert: 13.01.2026
Sendt: 14.01.2026
Besvart: 19.01.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Hvordan kan norske myndigheter sikre barns rett til trygghet, helse og forsvarlig omsorg ved utsendelse til Tyrkia, når en mor med to små barn – hvorav ett med alvorlig funksjonsnedsettelser og mentalt funksjonsnivå som et spedbarn – sendes til en familie uten arbeidsevne, økonomisk bærekraft og stabil rettssikker situasjon?

Begrunnelse

Saken gjelder en mor som etter ti år i Norge tvangsreturneres sammen med sine to sønner på 3 og 4 år, begge født og oppvokst her. Mor kom til Norge for ti år siden sammen med sine foreldre og bror, da hun selv var under 18 år. Det var far som på vegne av hele familien tok beslutningen om å oppgi uriktig bakgrunnsinformasjon til norske myndigheter, som følge av frykt knyttet til hans pågående terror-tiltale i Tyrkia for politisk opposisjonsvirksomhet på 1990-tallet. Det ble da oppgitt at foreldrene var født i Irak, selv om de er født i Tyrkia. Mor er født i Irak. Mor hadde som mindreårig ingen reell innflytelse over denne beslutningen, men har likevel levd konsekvensene av den i voksen alder. Familien har i perioden oppholdt seg i Norge uten fulle rettigheter, uten fastlege og uten varig tilgang til ordinære helsetjenester. I 2024 ble mors foreldre og bror returnert fra Norge. Mor tvangsreturneres nå sammen med sine to små barn. Den eldste gutten har omfattende og dokumenterte diagnoser, herunder autisme uten språk, manglende evne til å formidle smerte og et mentalt funksjonsnivå vurdert til rundt 7 måneder. Barnet er helt avhengig av kontinuerlig tilsyn, stabil primæromsorg og tett spesialisert helsehjelp og habilitering, som i dag ytes i Norge.
Ved retur til Batman skal familien bo hos besteforeldre uten arbeidsevne, som forsørger en mindreårig sønn og er økonomisk avhengige av pengeoverføringer fra et annet familiemedlem i Europa. Det foreligger dermed ikke et bærekraftig økonomisk eller praktisk grunnlag for å ivareta to små barn, hvorav ett har et omfattende og livslangt omsorgsbehov. Situasjonen forverres ytterligere ved at barnas bestefar venter på rettssak i Tyrkia. Norge er bundet av FNs barnekonvensjon. Etter artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og etter artikkel 23 har barn med funksjonsnedsettelser rett til særlig omsorg og reell tilgang til helsetjenester. Jeg ber statsråden redegjøre for hvordan denne utsendelsen kan anses forenlig med disse forpliktelsene, og hvilket ansvar staten tar for barnas sikkerhet og omsorg etter utreise.

Astri Aas-Hansen (A)

Svar

Astri Aas-Hansen: Først vil jeg presisere at jeg ikke har kjennskap til de nærmere omstendighetene i saken det vises til. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg har ikke adgang til å gå inn i eller påvirke utfallet i enkeltsaker med mindre saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, og jeg har derfor heller ikke kjennskap til hvilke bestemmelser denne kvinnen og hennes barns saker er blitt vurdert etter.
På generelt grunnlag vil jeg imidlertid opplyse om at når vilkårene for beskyttelse (asyl) ikke er oppfylt, eller når en oppholdstillatelse kalles tilbake, skal vedtaksmyndighetene av eget tiltak vurdere om utlendingsloven § 38 kommer til anvendelse. Bestemmelsen åpner for å gi oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. I saker som berører barn skal barns beste være et grunnleggende hensyn, og barn kan gis oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. Hensynet til barnets trygghet, helse og omsorg vurderes i konkret i den enkelte sak. Ved vurderingen av om en tillatelse etter lovens § 38 skal gis, kan det også legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. Det skal foretas en totalvurdering av saken.
Bestemmelsen angir selv noen eksempler på når det kan foreligge «sterke menneskelige hensyn». Det kan bl.a. legges vekt på om utlendingen er mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, om det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket, om det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å gi oppholdstillatelse eller om utlendingen har vært offer for menneskehandel.
Når det gjelder vilkåret «særlig tilknytning til riket» vil jeg vise til lovens forarbeider, særlig Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Her sies det at det kan være saker hvor søkeren har så sterk tilknytning til riket at dette i seg selv bør gi grunnlag for opphold uavhengig av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det sies videre at det i denne sammenheng vanskelig kan oppstilles noen konkrete tidsgrenser eller tilknytningspunkter der en grense for innvilgelse og avslag kan trekkes. Videre vises det til at hver sak må vurderes individuelt, og både tilknytningen til Norge og tilknytningen til andre land eller hjemlandet kan være relevant i en helhetsvurdering. Blant relevante momenter nevnes grunnlag og status for tidligere opphold i Norge, botid i Norge, tilknytning ved avstamning, slekt, arbeid mv., samt hvordan tilknytningen til Norge relativt sett framstår ved en sammenlikning med søkerens tilknytning til ev. andre land eller hjemlandet.