Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 24.02.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Hva er justisministerens vurdering av at tyrkiske myndigheter har lykkes med å utnytte norsk politi til å trakassere en norskkurdisk politiker ved å misbruke det internasjonale politisamarbeidet mellom Norge og Tyrkia?

Begrunnelse

Jeg viser til VGs sak 5.2.2025 om at norsk politi bisto Tyrkia i påstått terrorsak mot norsk stortings­politiker. Bakgrunnen er at Oslo politidistrikt i oktober 2025 kontaktet stortingsrepresentant Seher Aydar og fortalte at tyrkiske myndigheter hadde kontaktet norsk myndigheter.
Politiet opplyste at Aydar er siktet i Tyrkia for «for å lage propaganda for en terrororganisasjon» i to Facebook-innlegg fra 2018. Den såkalte «propagandaen for en terrororganisasjon» var informasjon om hhv. et arrangement på Litteraturhuset og om en lovlig markering mot krig.
Dette visste imidlertid ikke Aydar, så for å forstå hva hun var anklaget for, måtte hun be Oslopolitiet om innsyn i saken. Det tok over tre uker før hun fikk lese dokumentene. Da hun møtte opp på Oslo Øst politistasjon på Kjelsrud, ble hun ført inn på et avhørsrom. Telefon og datamaskin måtte hun levere fra seg midlertidig. Hun fikk ikke ta kopier, eller skrive ned hele setninger. Hun måtte huske alt selv – samtlige dokumenter som har gått frem og tilbake mellom Tyrkia og Norge.
Det sentrale «beviset» i saken var de to ovennevnte innleggene på Facebook.
Advokat Maria Hessen Jacobsen ved advokatfirmaet Elden har lang erfaring med tyrkiske rettssaker. Til VG uttaler hun at hun er «veldig overrasket» over at norske myndigheter har valgt å bistå Tyrkia i saken mot stortingsrepresentanten:
– Å forfølge dette på noen måte i Norge kan i seg selv utgjøre brudd på vedkommendes rettigheter, som ytringsfriheten og forbudet mot politisk forfølgelse.
I 2023 uttrykte Europarådet bekymring for at Tyrkia misbruker internasjonale politisamarbeid – som Interpol – utøver press mot andre stater og truer kritikere og journalister i utlandet, i strid med grunnleggende menneskerettigheter.
Forsker Jens Plahte uttaler til VG: – Hvis det som beskrives i VGs artikkel er riktig, kan det virke som om tyrkiske myndigheter har lykkes med å utnytte norsk politi til å trakassere en norskkurdisk politiker ved å misbruke det internasjonale politisamarbeidet mellom Norge og Tyrkia. Det kan virke som hensikten er å true eller skremme vedkommende.

Svar

Astri Aas-Hansen: Jeg vil innledningsvis understreke at jeg forstår at denne saken har vakt reaksjoner. Ytringsfriheten i Norge er en grunnlovsfestet rettighet og en sentral menneskerettighet.
Verken jeg eller departementet kommenterer normalt enkeltsaker. I den konkrete saken som spørsmålet gjelder finner jeg imidlertid grunn til å opplyse om at saken ikke er ferdigbehandlet. Jeg vil i det følgende redegjøre for håndteringen av denne type rettsanmodninger.
Norge er tilsluttet flere konvensjoner og avtaler om gjensidig samarbeid i straffesaker. Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 (1959-konvensjonen) og dens to tilleggsprotokoller er sentrale på dette området. Tyrkia er også tilsluttet denne konvensjonen.
Alle land som er part til 1959-konvensjonen skal utpeke en sentralmyndighet som er ansvarlig for å motta anmodninger etter konvensjonen og håndtere disse. Frem til 1. januar 2026 var Justis- og beredskapsdepartementet sentralmyndighet etter konvesjonen. Fra og med årsskiftet overtok Riksadvokaten denne oppgaven. Departementet besvarer anmodninger som innkom før årsskiftet.
Det kan anmodes om ulike former for rettslig bistand, for eksempel avhør. Når norske myndigheter mottar anmodning om bistand til avhør, gjøres det en konkret vurdering av om anmodningen kan etterkommes. Vurderingen gjøres i lys av norsk lov, konvensjonens forpliktelser og grunnleggende nasjonale interesser.
En anmodning som strider mot Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen, herunder ytringsfriheten, skal avslås. Selv om det ligger an til at en anmodning skal avslås, er det gode grunner til at den saken gjelder blir gjort kjent med at hen er part i en straffesak i utlandet. Det sikrer også at vedkommende får mulighet til å ivareta sine interesser overfor utenlandsk myndighet. Måten dette gjøres på er ved at politiet innkaller personen til et avhør. Det er frivillig å forklare seg for politiet i slike saker. Noen ønsker å la seg avhøre, og at avhøret blir oversendt til myndighetene i det anmodende landet. Dersom man ikke ønsker å la seg avhøre kan innkallingen avslås.
Det er norsk politi og påtalemyndighet som bistår med gjennomføring av avhør i Norge. I denne prosessen er det viktig at den som anmodningen gjelder blir ivaretatt på en god måte og får tilstrekkelig informasjon.
Etter at politiet og påtalemyndigheten har gjort sine vurderinger og eventuelt innhentet bevis, returneres saken til den norske sentralmyndigheten, som foretar den endelige vurderingen av om anmodningen skal etterkommes. Det er først på dette tidspunktet at bevisene som er innhentet i saken eventuelt oversendes til utenlandsk myndighet.
Riksadvokaten er øverst ansvarlig for påtalemyndigheten og ny sentralmyndighet etter 1959-konvensjonen. Jeg har derfor innhentet en uttalelse fra ham. Riksadvokaten uttaler følgende: «Rettsanmodninger fra utlandet som gjelder legitim bruk av ytringsfriheten reiser flere dilemmaer. Hvis sentralmyndigheten avslår en slik anmodning ved mottak, vil personen det gjelder bli skånet for å bli innkalt til avhør av norsk politi i en sak som egentlig ikke burde vært straffeforfulgt. Men det vil innebære at vedkommende heller ikke vil bli informert om at det finnes en sak. Riksadvokaten har også erfart at noen ønsker å gi forklaring i saken, og at denne forklaringen skal sendes til staten som har anmodet om avhør. Å avslå slike rettsanmodninger kategorisk vil derfor ikke alltid være den beste løsningen. Riksadvokaten har likevel forståelse for at slike saker kan oppleves som belastende for den det gjelder, og vi vil derfor gjennomgå våre rutiner for å vurdere om prosessen kan gjennomføres på en mer skånsom måte.»
Jeg er glad for at riksadvokaten, på bakgrunn av denne saken, vil se nærmere på sine rutiner for å sikre at berørte blir ivaretatt på en god måte.