Skolen er et fristed

1 hour ago 3


Bilde av JAWAD RAJAJAWAD RAJA

forfatter av boken «Skapt for ære»

I boken «Skapt for ære» skriver jeg om hvor viktig skolen var for meg som plattform.

Det var første gang jeg hørte at vold i hjemmet ikke var lov, første gang jeg fikk venner som foreldrene ikke valgte for meg, og første gang jeg turte å tenke at man kan ha andre trosretninger enn det man blir lært hjemme.

Det var også her jeg fikk min første hemmelige kjæreste. For meg ble skolen den eneste arenaen der foreldrene mine ikke hadde kontroll over meg.

For mange barn som vokser opp under vold og sterk sosial kontroll, er skolen det eneste fristedet. Det er der vi får muligheten til å utforske hvem vi er, uten frykt for konsekvenser hjemme.

Likevel er det paradoksalt at selv om skolen tilbyr denne friheten, spiller den ofte en svært begrenset rolle i å avdekke og bekjempe vold og kontroll i hjemmet.

Jeg var bare én gang i kontakt med barnevernet i løpet av mine 13 år i skolesystemet.

Da jeg endelig valgte å dra hjemmefra, visste jeg ikke hvor jeg skulle gå. Barnevernet hadde så dårlig rykte at det aldri ble vurdert som et alternativ.

Derfor dro jeg til politiet – det verste valget en sønn kunne ta, ifølge det jeg hadde lært.

Hjemme ble jeg lært at man aldri skulle involvere politiet, for det kunne sette hele familien i fare. Men jeg ble presset så langt at jeg følte jeg ikke hadde noen annen mulighet.

Les også: Modig om brutal oppvekst! Anmeldelse: Jawad Raja: «Skapt for ære»

Hvorfor dro jeg ikke til skolen, helsepersonellet eller en lærer? Det er fordi jeg aldri fikk et slikt forhold til lærerne eller skolesystemet. I ettertid tenker jeg at noen små, gjennomførbare grep vil kunne utgjøre en forskjell.

Tiltak og endringer: Hvordan skolen og barnevernet kan gjøre en forskjell.

En av de viktigste endringene vi kan gjøre, er å bringe barnevernet nærmere skolen. Barnevernet må være mer til stede, ikke bare når det oppstår en krise, men som en naturlig del av skolemiljøet.

For mange barn er barnevernet et skremmende og fremmed begrep, og hjemme blir man ofte lært at de er noe man skal holde seg unna. Barnevernet har et alvorlig imageproblem, og dette må endres.

Et tiltak jeg mener kan gjøre en stor forskjell, er at barnevernet besøker skolene oftere, og ikke bare sender ansatte som vi elever lett kan distansere oss fra.

I stedet bør barnevernet sende mennesker som selv har vært gjennom systemet, som kan dele sine erfaringer og fungere som rollemodeller.

 Gorm Kallestad / NTBFoto: Gorm Kallestad / NTB

Disse personene kan relatere seg til barna og ungdommene på en helt annen måte, og vise at det er mulig å komme seg gjennom vanskelige situasjoner.

Ved å være mer til stede på skolen, kan barnevernet gradvis bygge opp tillit og bryte ned de negative holdningene som mange barn har fått hjemme.

Som lærer har man allerede et stort ansvar – man skal lære bort fag og kompetanse til en stor gruppe elever, og det er ikke alltid like lett å nå frem til barn som lever under vold og sosial kontroll.

Det kan være flaut, vanskelig og til og med ubehagelig for både læreren og eleven. Men lærerne spiller en avgjørende rolle i å identifisere og hjelpe disse barna.

Derfor burde vi ikke bare fokusere på litteratur og historie i norskfaget, men også gi rom for å diskutere virkelige historier om vold, sosial kontroll og systemsvikt som fortsatt utspiller seg i Norge i dag.

Skolen kan bli en viktig støttespiller i denne kampen, men da må vi tørre å ta opp de vanskelige temaene – ikke bare i samtaler med enkelte barn, men som en del av felles undervisning.

Vi kan dessverre ikke forvente at foreldre som utøver sosial kontroll eller vold, vil stå for forandring. Men vi kan plante frø hos barna, slik at de tør å ta opp kampen for sin egen frihet.

 Gorm Kallestad / NTBFoto: Gorm Kallestad / NTB

Skolen har muligheten til å gi dem verktøyene de trenger for å stå imot det presset de møter hjemme. Gjennom undervisning og samtaler kan vi gi dem gode argumenter og styrken de trenger for å stå opp for seg selv.

Det er altfor mange barn og unge som tenker at de bare må holde ut til de fyller 18 år – da kan de flytte ut, begynne å studere, og endelig få frihet.

Det de ikke forstår, er at 18 år med vold, undertrykkelse og sosial kontroll setter dype psykiske spor som påvirker dem resten av livet. Det påvirker deres evne til å skape fremtidige vennskap, kjærlighetsforhold, og deres muligheter på jobbmarkedet.

Skolen kan bidra til at disse barna ikke bare overlever, men også lærer hvordan de kan leve et liv utenfor kontrollens grep, og hvordan de kan bryte med de skadelige mønstrene de har vokst opp i.

Skolen kan bli en viktig støttespiller i kampen mot vold og sosial kontroll, men det krever mot, arbeid og inkludering.

Vi må våge å ta opp de vanskelige temaene, våge å inkludere barnevernet, og gi mer plass til erfaringene som finnes der ute.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article