Nå er den overalt

Iallfall virker det slik akkurat nå.

For i vårens to kanskje største snakkiser i TV-sfæren er den der, gitt. Med sine mollstemte vers og glade refreng i dur, som et minne fra det glade 1980-tallet, da ungdommens kjærlighetslengsel ble akkompagnert av synther og pastellfarger.

Og en billedskjønn fyr fra Asker med et vokalregister som kunne knuse glass.

I en vakker og vemodig scene i sesong to av den apokalyptiske serien «Last of Us», hviskesynger hovedpersonen Ellie «Take On Me» til sin Dina, forsiktig plukkende på en Martin stålstrenggitar.

Selv døsne kynikere kjenner tårene presse på.

Det samme skjer i den kloke og kunstnerisk bortimot fullkomne «Adolescence», der sangen dukker opp, i siste episode, som en slags lettelse i alt mørket.

Moren og faren til den drapssiktede sønnen Jamie mimrer over ungdomstidens vakre famling og fomling, og forsøker å gjenskape magien ved å synge «Take On Me» til hverandre, mens de ler slik bare folk med livserfaring kan le.

«Take on Me», altså. Sangen som på en måte gjorde det kulturelt koksgrå Norge til et moderne land.

Med et nesten frekt catchy riff og en grensesprengende musikkvideo som dannet skole, føk den norske trioen til topps på de den gangen så forjettede hitlistene.

Over, nær sagt, hele verden.

Det er stygt (og feil) å kalle a-ha for et «one hit wonder», men de klarte aldri å gjenskape euforien fra gjennombruddssangen. Til det var «Take On Me» for svær, for kulturelt gjennomgripende, for ikonisk.

Hvordan følge opp noe sånt, lissom?

Så vil nok en del vriompeiser med overdreven musikkinteresse (jeg er en av dem, og holder en knapp på «I’ve Been Losing You») hevde at Morten, Paul og Magne har laget mer komplekse og flottere sanger enn denne, og det kan hende, det.

Men «Take On Me» er en soleklar popklassiker. Det er ikke så veldig mange av dem.

Som den walisiske journalisten Jude Rogers skrev i Financial Times i 2019: «There are evergreen 1980s pop songs, and then there’s a-ha’s ’Take On Me’.»

Det norske ordet for «evergreen» er vel «slager»; altså en sang som overlever alle kulturelle skifter, og forblir populær, for alt vi vet til evig tid.

2,3 milliarder «Take On Me»-avspillinger på den ennå ganske unge plattformen Spotify sier sitt.

Hva handler sangen egentlig om?

For meg er den et sårt rop om oppmerksomhet fra en forsmådd yngling som lengter etter dama si, og mer er det vel ikke å si om akkurat det. Det er en enkel og dermed eviggyldig tekst.

Når Ellie i «Last of Us» synger den, varsomt og håpefullt, trer den frem som noe mer enn en snasen poptrall.

Og når «Adolescence»-Jamies triste foreldre gjenskaper ungdomstidens optimisme ved å belje «Take on Me» i bilen, forstår vi det opplagte:

At a-has signatursang fra 1985 er større enn seg selv. Det er en klassiker. Et felles referansepunkt.

Som appellerer til nær sagt alle – enkeltmennesker som generasjoner.

Nå registrerer gruppen attpåtil sangtittelen som varemerke, for å forhindre at den misbrukes i alle slags underlige sammenhenger.

Det er sikkert på tide.

Og enda et tydelig tegn på sangens bunnsolide posisjon i popmusikkens og popkulturens kanon.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.