Skogen er mer enn en instagrampost

3 hours ago 2

Det er lett å snakke varmt om naturen når man ser den fra et togsete eller scroller forbi et bilde på Instagram.

For mange politikere og folk i byen fremstår distriktene som en idyll, et slags postkort av «urørt natur» som helst skal ligge som en grønn ramme rundt resten av landet.

Problemet er at denne romantiseringen ikke har rot i virkeligheten: Folk bor her. De jobber her. De skaper verdier som hele landet er avhengig av.

Skogen slik jeg ser den

Jeg heter Ingeborg, og er 27 år.

Jeg vokste opp på en skogrik gård i Søndre Land i Innlandet.

Tolv generasjoner før meg har stelt de trærne. Jeg lærte tidlig at skog ikke «bare er der».

Noen planter. Noen steller. Noen velger hvor det skal vernes, hvor det skal hogges, og hvordan det gjøres skånsomt.

Nå bor jeg på Grünerløkka, midt i «Hipster-Oslo».

Jeg liker byen. Jeg liker surdeigen, den økologiske kaffe’n, syklene med barnesete, tote-bagene med «support your local». Second hand. Kompost i bakgården.

Verdiene er organiske, lokale og naturnære. Jeg nikker.

Samtidig hører jeg ofte: «Æsj, produksjonsskog», eller «hvorfor må dere hogge i det hele tatt?»

La meg oversette mellom to verdener.

Byblikket

Her i Oslo legger jeg merke til at skogen først og fremst er et fristed for å gå tur, spenne på skiene eller ta med ungene for å fyre bål.

Det sykles til Sognsvann for en løpetur med hund i langline. Den omtales som en «grønn lunge» - noe som for all del ikke må tukles med.

Forståelig nok, når du stort sett opplever skogen på søndager og kontrasten til kontorene i sentrum er stor.

Så når det dukker opp en video av en hogstflate, er «nei, stopp» en naturlig reaksjon. Jeg skjønner det.

Men paradokset er at mange av de samme stemmene vil at alt de kjøper skal være naturlig og organisk.

Da får jeg lyst til å vise hvor tingene kommer fra:

Skal plast i kjøkkenskuffen byttes ut med tre, må noen trær faktisk hogges.

Bygdeblikket

Hjemme i Søndre Land, er skog også livsgrunnlag.

Som barn ble jeg med ut i skogen for førstehånds kunnskap om planting, hogst og jakt - både etter elg og det perfekte juletreet.

Jeg lærte tidlig at skogen er mye mer enn bare trær, og at skogen ikke bare er idyll, men et nøysomt arbeid.

Tømmerstokker må ut av skogen for å bli til hus, møbler og dopapir. Den er hjem for fugler, rådyr og alt som lever mellom røtter og mose.

Og den er turområdet mange tar for gitt, men som noen faktisk må stelles og tas vare på for at den skal være tilgjengelig.

Vi verner skogområder med høy naturverdi; gamle trær, død ved og sjeldne arter.

Og vi driver produksjonsskog med strenge krav: kantsoner mot bekker, nøkkelbiotoper
som skjermes og livsløpstrær som blir stående.

Hos oss er det ikke enten verneplakat eller hogstmaskin. Det er både-og.

«Æsj, produksjonsskog», eller: «Hei, tingene du liker».

Bør mer skog vernes mot hogst?

aJa, det synes jeg.bNei, vi bør bruke trærne som en ressurs.cAlt med måte, tenker jeg.

Når «Natur og Ungdom» rynker på nesa av, og sier «æsj, produksjonsskog», hopper de stilren bukk over hvordan vi skal komme oss over i det grønne skiftet, og erstatte fossile materialer, stål og betong med fornybart tre og biomasse.

Dette er ren klima- og hverdagslogikk.

En liten reality-check til oss alle

Når vi ser på skogen så forskjellig, blir frontene fort steile.

I medier og kommentarfelt blir alt svart–hvitt: Enten er du naturverner, eller så er du naturversting.

Da skjønner vi alle hvem som får mest sympati.

Jeg må innrømme at jeg ofte ikke orker å ta kampen.

Selv om jeg virkelig skulle ønske at flere skjønte at det å bruke naturen ikke er det samme som å ikke bry seg om den. Snarere tvert imot.

Vi føler på et enormt ansvar, og en like stor stolthet, over å forvalte noe som skal vare langt utover vår egen levetid.

Og kanskje er dette jeg prøver å si: Skogen er ikke bare til pynt.

Den er en ressurs vi har forvaltet i generasjoner, med kunnskap som går i arv.

Den kunnskapen betyr noe, både for klima, natur og arbeidsplasser. Jeg skulle bare ønske flere tok den på alvor, og ikke dømmer en hel skognæring på TikTok. Det blir for dumt.

Jeg lover: Skogen gir mer mening når du får den i hendene, og ikke bare i feeden.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article