Skjebnedag for Giske. Og for resten av partiet

Lørdag er det duket for det som må kunne kalles det mest spektakulære comebacket i norsk politikk.

Trond Giskes vei tilbake til rikspolitikken har gjort Trondheim Ap til en branntomt, og Trøndelag Ap til en skygge av gammel storhet.

Mange holder nærmest pusten i spenning over hva et Giske-comeback på Stortinget kan bety for resten av partiet.

Frontene virker uforsonlige, men veien ut av hengemyra blir neppe kortere om ikke Ap lærer seg å leve med Trond Giske på innsiden.

Helgas nominasjonsmøte på Hell i Trøndelag vil vise om partiet må gjennom en kollektiv parterapi som overgår selv de bitreste brudd.

Samtidig er det grunn til å spørre om det er et svakhetstegn ved Aps maktstrukturer om Giske omsider lykkes.

Men først tilbake til ikke lenger fullt så trivelige Trøndelag. Eller «Utrivlige Trøndelag», som onde tunger nå kaller det.

Bråk, bråk og atter bråk

Nå må det i rettferdighetens navn legges til at Ap-problemene i Trøndelag på ingen måte skyldes Giske alene.

Men hans vei til makt har skapt et rabalder som overgår det meste.

Giske er blitt kalt udemokratisk, skammelig, uten folkeskikk og en som setter seg selv foran partiet.

Det hagler påstander som trusler og kupp om hans metoder.

Flere har ytret ønske om at han må ekskluderes, og Auf-lederen har til og med bedt moderpartiet «gripe inn».

Frustrasjonen er åpenbart stor, og det er lett å mistenke at bråk og uro er det siste halmstrået Giskes kritikere har å gripe til for å stoppe ham.

Men inntrykket for alle andre er at Trondheim Ap minner mer om en krigssone enn et politisk parti.

«He's dead but he won't lie down»

Mye uro er knyttet til hvordan han bruker lokallaget Nidaros som et maktmiddel.

I møte med kritikken får Giske selv et såpestykke til å framstå som lett å holde fast. Det kritiske spørsmålet er enda ikke stilt som den durkdrevne retorikeren ikke klarer å vri til sin fordel.

Med Trøndelags bredeste smil svarer Giske at han bare vil snakke om politikk og hvordan vanlige folk kan få en bedre hverdag.

Og billigere strøm.

Historien om Trond Giskes fall og vekst er godt kjent for de fleste. Etter at han gikk av som nestleder etter metoo-varsler i 2017, var det mange som fastslo at hans karriere i Ap var over.

Det ble ganske raskt åpenbart at det var en konklusjon Giske selv ikke ville innordne seg. Han var kjapt tilbake som karismatisk hovedtaler på partimøter i små grendehus «langt borte fra den urbane metoo-eliten».

Han rakk opp hånda til å ta på seg ulike partiverv i Trøndelag, men det havarerte gang etter gang på målstreken. Det dukket opp en dansevideo her, et gammelt varsel der.

Giskes maktdemonstrasjon

Først da han startet sitt eget lokallag fikk han jobbe i fred. Og da ble det fart på sakene.

Fra å ha en håndfull medlemmer er Nidaros sosialdemokratisk forum landets suverent største partilag med mer enn 4400 medlemmer.

Og det på tross av at partiet flere ganger har endret vedtektene for å begrense Giske-lagets makt.

Hadde medlemsveksten vært skapt av alle andre enn Trond Giske, ville Nidaros blitt hyllet som et organisatorisk lærestykke.

Isteden blir det omtalt og forstått som et slags monster og en trojansk hest skapt for å være Giskes verktøy.

Selv om det meste bruker å være svart-hvitt når navnet Giske blir nevnt, kan flere ting være riktig samtidig.

I Nidaros har han klart noe så sjeldent som å skape et meningsfullt fellesskap som inkluderer flere i politikken. Men det er heller ikke noe tvil om at det er hans eget selvbygde lokallag som baner vei for en eventuell stortingsplass.

Brente bruer

For i Trondheim og Trøndelag har Giskes gamle allierte og støttespillere falt fra som fluer. Han får motstand fra det meste som kan krype og gå av partielite og folk i sentrale verv lokalt, så vel som sentralt.

Kun hans ene nære allierte i nominasjonskomiteen ville ha ham. De øvrige åtte vil ikke engang ha ham på lista.

Likevel er han soleklar favoritt til å gå seirende ut av kampen om stortingsplassen. Hvordan er det mulig i et så topptungt parti som Ap?

Det kan si noe om Giskes styrke, men kan vel så gjerne si noe om ledelsens svakhet.

Selv om kritikerne mener Giske pynter seg med lånte fjær, har han fått et stempel som grasrotas mann.

Det er grunn til å spørre om også maktstrukturene i partiet er i forvitring. For Giskes frammarsj er ikke det eneste tegnet i tida.

Sist landsmøte var det svært tydelig at gamle maktallianser ikke lenger var velfungerende. Det så man tydelig i prosessen rundt valg av partisekretær og ny nestleder.

I Oslo tapte erfarne Hadia Tajik kampvotering om stortingsplassen mot Kamzy Gunaratnam, selv om hun hadde både nominasjonskomiteen og det meste av sentrale partifolk i ryggen.

For øvrig et helt motsatt utgangspunkt enn det Giske har i sitt hjemfylke.

I den samme komiteen skal man ha syslet med tanken om å skyve Ap-nestleder og kronprins, Jan Christian Vestre, ned på lista for å rydde plass.

Lørdag kan flere mektige eksstatsråder ryke. Selv om tidligere helseminister Ingvild Kjerkol er fylkesleder i Trøndelag, ligger hun an til å tape stortingsplassen fra Nord-Trøndelag.

Også Marte Mjøs Persen er ventet å gå på et nederlag i Hordaland, selv om hun leder Vestland Ap. Tradisjonelt ville man tro det lå betydelig makt i det å lede to av Aps største fylkeslag.

Nå ser det ut til at medlemmene ønsker noe annet. Å være en del av den etablerte makteliten virker ikke like attraktivt.

Dessuten er det et åpenbart element av «når krybben er tom, bites hestene». Med svake målinger blir det mye større kamp om stortingsplassene.

I et Arbeiderparti som sliter tungt, som igjen subber nede på 17-tallet på målingene etter å ha skiftet ut både personer, retorikk og politikk så er det kanskje heller ikke så vanskelig å forstå?

For å låne Trond Giskes velbrukte ord: Det er dette som er demokrati.

Selv om ikke alle kommer til å like det.