Rektors verste mareritt

En lærer viser seg å være en overgriper. Hva gjør det med en barneskole når det avsløres at en av skolens ansatte har misbrukt elever seksuelt? Og det på skolen i skoletiden?

Nå forteller rektorene ved to barneskoler hvordan de opplevde det da deres verste mareritt ble virkelighet.

– Det går nesten ikke å beskrive hva jeg følte da jeg forsto hva som var skjedd, sier den ene rektoren og legger til:

– Det var sjokk, vantro, sinne, skuffelse og en voldsom bekymring for elevene som var rammet.

Stor skyldfølelse

Den andre rektoren beskriver en lignende reaksjon.

– Første fokus var selvsagt på barna, men jeg fikk raskt lære hvor dypt det også gikk inn på de ansatte. En av deres kolleger, en de hadde tillit til og trodde de kjente, hadde misbrukt flere barn – og det hadde skjedd i skoletiden.

Av hensyn til barna som ble rammet og elever og ansatte ved skolen har vi latt de to rektorene være anonyme. De er leder for hver sin barneskole på ulike steder i landet. Begge rektorene har opplevd at en av deres ansatte har blitt arrestert, tiltalt og dømt for seksuelle overgrep mot elever.

Ved de to skolene vi besøkte fikk flere av de som jobbet nærmest overgriperen stor skyldfølelse da alt ble avslørt. Hvordan kunne dette foregå uten at de oppdaget noe?

– Jeg har spurt meg selv om det samme utallige ganger. Hva var det vi ikke så? sier en av rektorene.

Den vanskeligste dagen

– Dagen det ble oppdaget er uten tvil den vanskeligste dagen i min karriere, forteller en av rektorene.

– Jeg ble kontaktet på morgenen av en foresatt om noe deres barn hadde fortalt hjemme kvelden før. En voksen her på skolen hadde gjort ting barnet syntes var ekkelt.

Rektoren tok umiddelbart kontakt med sine overordnede i kommunen. Etter noen møter og samtaler var politiet på skolen og arresterte den mistenkte samme dag.

– Jeg følte jeg gjorde alt på automatikk. Det føltes uvirkelig. Først da dagen var over kunne jeg ta inn over meg hva som hadde skjedd. Da kom alle følelsene og tankene.

74 overgripere

Mer enn 250 barn var ofre for overgrep i norske skoler og barnehager i årene fra 2010 til 2016, ifølge fagbladet Utdanning. Deres kartlegging viste at 74 ansatte i skoler og barnehager var dømt, tiltalt eller siktet for overgrep i disse årene.

Disse tallene måtte fagbladet Utdanning selv finne ved å gå gjennom overgrepsdommer fra hele landet.

NRK har spurt både Kunnskapsdepartementet og Justisdepartementet, men ingen av dem fører noen nasjonal oversikt over hvor mange ansatte i skolen som tiltales eller dømmes for seksuelle overgrep mot elever.

Ut fra tallene fra fagbladet Utdanning sin kartlegging kan det være i snitt 42 barn hvert år som utsettes for overgrep i norske skoler og barnehager.

Er det fortsatt slik i 2024? Blir det færre eller flere overgrepssaker i skolen? Det er det tydeligvis ingen som vet.

Statssekretær Synnøve Mjeldheim Skaar i Kunnskapsdepartementet understreker at å bli utsatt for overgrep har store og varige konsekvenser i barns og unges liv, men hun ønsker ikke å prioritere å lage statistikk over overgrepsdømte i skolen.

– Ressursene våre må gå til å forebygge, avdekke og følge opp sakene, ikke til å lage statistikk som slår fast det vi allerede har solid grunnlag for å slå fast – at dette skjer og at det skjer for ofte, sier statssekretæren.

Les hele svaret fra Kunnskapsdepartementet nederst i saken.

På de to skolene vi har besøkt skjedde overgrepene lenge etter fagbladet Utdanning sin kartlegging i 2016.

Den ene rektoren forteller at overraskelsen var stor da han innså hvor vidtrekkende konsekvenser overgrepene fikk for hele lokalsamfunnet.

– Alle var preget. Vi på skolen, selvsagt, men også foreldre, besteforeldre, venner, naboer.

Følger med

Informasjonsbehovet var enormt. Hva hadde skjedd, hvem av barna var forulempet, hvem var den skyldige, hva skjer nå? For skolen og rektoren ble det en veldig balansegang.

– Vi skulle ta oss av barna som var direkte påvirket, samtidig skulle vi informere resten av elevene, men uten å spre frykt. Så hadde vi hensynet til personvernet. Ikke alle skulle vite alt. Og midt oppi det hele var det viktig for barna at hverdagen gikk som normalt.

Begge rektorene sier de fikk støtte fra sine arbeidsgivere i kommunen i den spesielle situasjonen.

– Ikke minst ekstra ressurser og innsats fra helsesøster var helt avgjørende for barna, forteller den ene.

Mistanke og rykter preget de første dagene. På grunn av personvern kunne ikke rektorene gå ut med navn på den arresterte på sin skole, så for foreldre og andre kunne det i teorien være hvem som helst av lærerne.

– Jeg valgte å holde et informasjonsmøte for alle foreldre raskt, forteller den ene rektoren.

– På det møtet ba jeg alle lærerne stille opp, slik at foreldrene kunne se at det ikke var de som hadde gjort noe. Det la spekulasjonene døde og gjorde det mye lettere å snakke sammen videre.

Begge rektorene er veldig klar over at barna som ble utsatt for overgrep kan få reaksjoner og skader lenge etter at hendelsene fant sted.

– Vi følger nøye med, sier den ene av dem.

– Tilsynelatende virker det som det går bra med dem i skolehverdagen, men etter hvert kommer disse barna i puberteten og blir mer bevisste på egen kropp og seksualitet. Da kan det som skjedde komme tilbake og få ny betydning for dem.

Hva vi ikke så

Spørsmålet som har plaget begge rektorene siden overgrepene er hvordan dette kunne foregå rett foran øynene deres. Hva var det vi ikke så? Ingen av dem har funnet noen gode svar på det.

– Vi lever i et samfunn her i Norge som er veldig basert på tillit, sier den ene rektoren.

– Du tror du kjenner en kollega og stoler på at vedkommende er et skikkelig menneske og gjør en god jobb. Jeg har tenkt mye på om det er noe vi kunne gjort annerledes.

Etter hvert som politiets etterforskning avdekket hva og hvordan ting hadde skjedd, innså han imidlertid at det ikke var mye han eller andre ansatte kunne gjort for å oppdage det tidligere enn de gjorde.

– Det er umulig å vite på forhånd om en person har onde hensikter.

Leverte ren politiattest

Det som først og fremst skal hindre personer med onde hensikter å komme inn i skolen er systemet med politiattester, også kalt vandelsattester. Overgriperne på begge disse skolene hadde levert ren politiattest da de ble ansatt, likevel skjedde det som skjedde.

Det har vært diskusjon på begge skolene om de også burde legge om på egne rutiner for å unngå at noe lignende skal skje igjen. Et mulig tiltak kunne vært at en lærer eller ansatt aldri fikk være alene med et barn.

– Vi har snakket mye om hvorvidt man alltid bør være to voksne til stede, men det vil rett og slett ikke være mulig å gjennomføre i praksis med bemanningen vi har. Ofte vil det ikke være ønskelig heller, sier en av rektorene.

Han tror heller noe av det som beskytter best på sin skole er at de ansattes bevissthet rundt seksuelle overgrep er blitt mye større etter opplevelsene de har hatt.

– Å snakke om det og ha fokus på signaler fra elever som bør følges opp. Det er nok den beste forebyggingen.

Samtidig ønsker ingen av de to rektorene at frykt og mistenksomhet skal prege skolehverdagen.

– Det er en veldig balansegang, det der, sier den ene av dem.

– Elevene skal ha en så normal og trygg skoletid som mulig, uten å se seg over skulderen etter overgripere.

Større omfang

Tiden har gått siden overgrepene skjedde på de to skolene. Det preger ikke lenger hverdagen på samme måte som før. Men fra tid til annen dukker det opp saker om overgrep i media.

– Da kommer alle følelsene tilbake, innrømmer den ene rektoren.

Det verste var likevel da rettssaken mot overgriperen sto på og dommen falt.

– Det var først da jeg forsto omfanget. Etterforskningen avdekket overgrep mot adskillig flere barn enn jeg først hadde skjønt. Det kom som et sjokk både for meg og mine ansatte. Jeg vet at flere av dem fortsatt sliter med skyldfølelse for at de ikke oppdaget noe tidligere.

– Dette vil nok være med mange av oss resten av livet, sier en av rektorene.

– Det er ulikt hvordan vi takler det, men det jeg håper er at de erfaringene vi har gjort oss med dette kan gjøre oss bedre rustet til å oppdage og forhindre at noe lignende noen gang skjer igjen.

Vil ha bedre system

NRK har gjort en spørreundersøkelse om politiattester blant rektorene ved landets rundt 2700 barne- og ungdomsskoler. 740 svarte oss. Halvparten av disse sier ja til et system hvor politiattester blir fornyet med jevne mellomrom.

Det blir de ikke i dag. Systemet fungerer slik at alle som skal ansettes i norsk skole må levere politiattest før de kan starte i jobben. Men når vedkommende først er ansatt kan rektor ikke be om ny politiattest så lenge den ansatte står i samme jobb.

– En ansatt kan jobbe her på skolen et helt arbeidsliv uten at jeg kan be om ny attest, sier en av rektorene.

– I teorien kan de både tiltales og dømmes for lovbrudd uten at jeg får vite om det.

Unntaket er hvis rektor mistenker at en ansatt kan ha begått lovbrudd. Da kan hun eller han be om oppdaterte opplysninger.

I NRKs undersøkelse sier altså 49 prosent av de som har svart at de ønsker seg et system med jevnlig fornying av politiattester.

– Vi lever i 2024, sier den ene rektoren.

– Det må være mulig å få til et digitalt system som går mer automatisk enn det manuelle, relativt arbeidskrevende systemet vi har i dag. Som rektor ville jeg absolutt føle meg tryggere om jeg fikk jevnlig fornying av politiattestene, for eksempel hvert fjerde eller femte år.

Justis- og beredskapsdepartementet opplyser at de har satt i gang et arbeid med å vurdere hvilke endringer som bør gjøres i systemet rundt politiattester.

– En av tingene vi ser på er nettopp om det bør være en ordning for fornyelser av attester, sier statssekretær Sigve Bolstad.

Han oppfordrer rektorer til å ha lav terskel for å bruke unntaket som allerede finnes i dagens ordning, hvor de kan be om fornyet vandelskontroll dersom de mistenker at noe er galt.

– Den muligheten finnes og det er viktig at skolene bruker den. En politiattest vil alltid være et øyeblikksbilde av registrerte opplysninger og kan aldri gi noen garanti mot uønskede hendelser i fremtiden, sier Sigve Bolstad.

Vil at politiet sier fra

Den ene rektoren vi har snakket med ønsker seg også bedre kommunikasjon med politiet.

– Jeg håper jo at politiet ville kontakte meg om en av mine ansatte ble etterforsket eller tiltalt, men jeg er ikke sikker på at det ville skje. Vi fikk for eksempel ingen beskjed da overgriperen på vår skole slapp ut av fengsel nylig. Slikt vil jeg gjerne vite, så vi kan følge med.

Rektoren er tydelig på at han forstår at det er en vanskelig balansegang mellom personvern for den dømte og skolens behov for å vite, men avslutter:

– Som rektor må jeg sette barnas trygghet foran hensynet til personvern.