Redaktørforeningen fikk ingen avklaring fra Høyesterett om innsyn i video fra lukkede dører

Sør-Rogaland tingrett behandlet i vår en bredt omtalt sak om vold i nære relasjoner, den såkalte Ingebrigtsen-saken. I slutten av april skulle tiltaltes ektefelle forklare seg.

På grunn av familierelasjonen hadde hun rett til å nekte å avgi forklaring, en rett hun frem til da hadde benyttet seg av. Hun hadde med andre ord ikke forklart seg til politiet under etterforskningen. Da tiden kom for hovedforhandling, opplyste hun at hun kun ville forklare seg dersom rettsmøtet ble holdt for lukkede dører.

Fikk avslag

Høyesteretts ankeutvalg behandlet en lignende sak i 2007, i forbindelse med den såkalte NOKAS-saken, da moren til en av de tiltalte ikke ville forklare med mindre det ble nedlagt referatforbud. Høyesterett skrev den gangen:

«(D)et er, som påpekt av de kjærende parter, store betenkeligheter ved å akseptere at det – som motytelse mot at en forklaring gis der det ikke er forklaringsplikt – skal kunne nedlegges referatforbud.» 

Tingretten aksepterte, tross uttalelsen fra 2007, ektefellens premiss om lukkede dører. Vitneforklaringen ble imidlertid tatt opp på video, og pressen begjærte innsyn i dette opptaket. Både tingretten og lagmannsretten avslo begjæringen. Lagmannsretten skrev blant annet:

«Når forklaringen er gitt for lukkede dører vil (...) en rett til å se opptakene fra forklaringen i realiteten innebære en omgjøring av beslutningen om lukkede dører. Det får da i praksis liten realitet at dørene lukkes.»

Retten viste også til at det etter rettens syn er «begrenset behov for å få innsyn i opptakene», ettersom «både aktor, forsvarer og bistandsadvokat er gitt anledning til å referere fra forklaringen under prosedyrene, slik at det som eventuelt anses å ha betydning fra forklaringen vil være offentlig kjent».

Anket

Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund anket avgjørelsen til Høyesterett, men i mellomtiden er tiltalte blitt rettskraftig frikjent for det alvorligste tiltalepunktet. Straffesaken er dermed ikke lenger verserende, og innsyn i avsluttede straffesaksdokumenter behandles etter andre regler. I avsluttede straffesaker skal innsynsbegjæringen rettes til politiet, ikke domstolene.

Presseorganisasjonene argumenterte overfor Høyesterett for at de fortsatt har rettslig interesse i å få anken avgjort, for å få konstatert en eventuell krenkelse av EMK artikkel 10. I praksis vil dessuten Høyesterett sjelden rekke å behandle slike spørsmål før saken er avgjort i underinstansen. Det er Høyesteretts ankeutvalg ikke med på. Ankeutvalget skriver:

«En begjæring om innsyn i avsluttede saker skal rettes til det politidistriktet hvor opptaket er arkivert, se politiregisterforskriften § 27-3. Vedtaket som treffes, kan bringes inn for domstolene, se straffeprosessloven § 28 syvende ledd. Det er en prosessforutsetning at begjæringen har vært behandlet av påtalemyndigheten, se Rt-2012-458 avsnitt 19. Dette gjelder også når kravet er begrunnet i EMK artikkel 10, slik tilfellet er her. 

Ankeutvalget er kommet til at Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund ikke lenger har en aktuell interesse i sakens utfall. Den påankede avgjørelsen knytter seg til den situasjonen at straffesaken fremdeles verserer, noe som ikke lenger er tilfellet. Nå skal en innsynsbegjæring behandles etter andre regler, og hensynet til en rettferdig rettergang er kommet i en annen stilling. Den prejudikatsinteressen som måtte knytte seg til en avgjørelse etter reglene for verserende straffesaker, kan ikke anses tilstrekkelig. Det har i den forbindelse betydning at de ankende partene vil kunne få prøvd sine rettigheter etter EMK artikkel 10 i en ny sak.»

– Litt synd

Jon Wessel-Aas har prosedert saken for presseorganisasjonene. Han frykter at det skal etableres en praksis Høyesterett ikke får uttalt seg om, ettersom det kan være vanskelig å få slike saker til Høyesterett før den underliggende saken er avgjort. 

– Ankeutvalgets avgjørelse er jo i samsvar med «hovedregelen» om rettslig interesse, slik situasjonen ble etter at den underliggende straffesaken ble avsluttet før pressens anke var avgjort. Men det er litt synd at ankeutvalget ikke var enig med pressen i at prejudikatsinteressen i en rettsavklaring og forholdet til EMK artikkel 10 i dette tilfellet medførte at det fortsatt forelå rettslig interesse i en realitetsprøving. Det vil – som påpekt i prosesskriv herfra – ofte kunne være slik at den underliggende straffesaken er avgjort innen Høyesterett rekker å behandle slike anker over begrensninger i offentlighetsprinsippet. Da risikerer man at det utvikles en uheldig praksis i underinstansene, som Høyesterett ikke får korrigert, sier Wessel-Aas.

Skal presseorganisasjonene få noen videre prøving av problemstillingen, må med andre ord noen begjære innsyn overfor politiet, og deretter ta et eventuelt avslag til retten.

Rett24 gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren, som journalist i Aftenposten, var ankende part i den omtalte avgjørelsen fra 2007.