Prestefrue-skandalen som ble dysset ned

17 hours ago 4

Oline Pind Muus og Bernt Julius Muus var to av 900.000 nordmenn som reiste til USA for starte et nytt liv der.

De skilte seg ut på flere måter.

Mange utvandrere kom fra små kår og solgte alt de eide for å betale billetten til Amerika. Oline og Bernt kom fra familier med utdanning og penger. De slapp også å betale reiseutgiftene.

Bernt var prest, et ettertraktet yrke i de norske samfunnene i USA. Han ble rekruttert til jobb i Minnesota av Holden menighet. De betalte reisen og ordnet bolig for paret.

Oline var 21 år og Bernt var 27 år da de i 1859 kom til et lite tettsted i Goodhue County, sør for Minneapolis, midt i USA.

– Det kan ikke ha vært lett. Oline levde et komfortabelt liv i Norge, så ender hun opp på dette gudsforlatte stedet som så å si var villmark, sier Sandra Bestland fra Minneapolis.

Hun skriver og holder foredrag om norske innvandrerkvinner i USA.

Gud på norsk

De norske innvandrerne hadde egne menigheter, bygde egne kirker og importerte prester fra gamlelandet. Gud skulle tilbes på norsk blant norske.

Bernt var eneste prest i et område på størrelse med Danmark, ifølge Kari Lie Dorer. Hun er professor i norsk på St. Olaf College i Minnesota.

Etter hvert hadde Bernt ansvaret for 28 menigheter.

Ektefellene levde svært ulike liv.

– Bernt reiste rundt med okser og kjerre på dårlige veier i all slags vær. Hjemme hadde han kone og barn som ble forsømt, forteller Bestland.

Oline reiste ingen steder. Hun tok seg av husholdningen, oppgaver i menigheten og de etter hvert seks barna. Samtidig sydde hun mot betaling, ga pianotimer og solgte urter.

Historisk foto av to etasjes hus med familie foran.

Skeptisk til Amerika

Bernt Muus og andre norske prester var opptatt av å holde på norsk kultur og språk. De var skeptiske til integrering og amerikanisering av norske innvandrerne.

Norske innvandrerbarn gikk på offentlige skoler. Bernt mente at disse skolene var for sekulære og at de brøt ned norske, åndelige verdier. De startet derfor norske religionsskoler med penger samlet inn blant innvandrerne. Bernt etablerte Holden Academy, som senere ble til St. Olaf College.

Svart-hvitt portrett av Bernt Muus i prestekjole med pipekrage og skjegg.

Årene gikk i Muus-familien. Så kom arven som startet bråket.

Da faren til Oline døde hjemme i Norge, arvet hun tilsvarende 3.700 dollar. De ble sendt til USA, og pengene gikk rett til Bernt som styrte familieøkonomien med hard hånd.

Til sak mot egen mann

Da ekteparet hadde vært gift i 20 år, skjedde det utenkelige. Oline gjorde noe en kvinne absolutt ikke skulle gjøre i det svært religiøse og mannsdominerte norske Amerika. Hun gikk til sak mot sin egen mann for å få sin farsarv.

Det handlet om hvilken lov som skulle gjelde. Ifølge amerikansk lov fikk og bestyrte kvinner arv selv. Men det fikk ikke Oline, og nå krevde hun pengene.

Motparten, Bernts advokat, viste til at Muusene fortsatt var norske statsborgere og at i norsk lov var det ektemannen som hadde råderett over sin kones arv.

Søksmålet slo ned som en bombe i Holden menighet og det norske innvandrermiljøet. Saken ble omtalt i norske aviser både i USA og Norge.

Behandlet dårlig i 20 år

Oline forklarte at hun trengte pengene til barna. De levde på et minimum, og huset var i elendig stand. Hun måtte tigge ektemannen om å få klær og nødvendige ting til huset. Hun beskrev Bernt som ekstremt gjerrig og at han ikke ville varme opp huset.

Oline fortalte at hun var blitt behandlet dårlig av en hjerteløs og tyrannisk mann i mer enn 20 år.

Retten ga Oline medhold. Paret hadde bodd i Minnesota i mer enn 20 år, derfor var det amerikansk lov som gjaldt. Deler av kravet var foreldet, så Bernt ble dømt til å betale Oline rundt 1.000 dollar. Begge parter anket dommen.

Men Oline måtte kjempe på to fronter.

Taus kvinne blant menn

Bernt ba Holden menighet om å disiplinere Oline for hennes ulydighet.

Oline hadde brutt med både kirkens og Guds vilje om at en kvinne skal lyde sin ektemann, mente han.

I en rekke kirkemøter måtte Oline forsvare seg. Som kvinne hadde hun ikke talerett i kirken, men hun skrev uttalelser som ble lest opp av en mann. Det var hundrevis av tilhørere. Alle var menn.

I sitt forsvar skrev Oline at hun ikke aksepterte læren om at en kone skal være blindt og ubetinget lydig mot sin mann. «Hadde Gud skapt kvinnen for å være sin manns slave på alle måter, ville Han ikke gitt henne evnen til å handle og tenke selv», skrev Oline.

Hun tapte i kirkemøtene, som hun senere kalte tortur, og forlot menigheten. Men hun vant ankesaken i retten. Hun fikk også rettens medhold i å separere seg fra Bernt.

Splittet sympati

Folk i Holden og Minnesota delte seg i synet på hvem av ektefellene som hadde rett. Det gjorde også pressen. Noen støttet Bernt og kirkens syn på kvinners rolle.

Bernt var en streng og tradisjonell prest. Hans antiamerikanske holdninger og steile gudstro hadde gitt ham motstandere. Nå var det flere som ville ta fra ham prestestillingen. Den kampen vant Bernt, men hans posisjon i lokalsamfunnet ble svekket.

Oline fikk også mye støtte, både av naboer, pressen og av dem som ville styrke kvinners stilling i samfunnet.

– Hun var en kvinnesakskvinne. Dem var det ikke mange av i småbyene i Minnesota, sier Sandra Bestland.

– Den primære kampen for Oline Muus var å hevde sin stemme og sikre at den ble hørt. Hennes historie tjener som en kritisk illustrasjon av konsekvensene når noen stemmer, spesifikt kvinners, utelukkes eller nedprioriteres, sier Kari Lie Dorer.

Vant, men tapte

Oline fikk rettens medhold i å flytte vekk fra Bernt, men hun tapte barna. Ifølge amerikansk lov var det faren som skulle ha foreldreretten.

I løpet av de tre årene konflikten varte, døde ett av de seks barna. To sønner ble satt bort til en familie i menigheten. To andre vokste opp hos Bernt. De traff aldri moren sin igjen.

Rettssaken, kirkemøtene og oppmerksomheten fikk følger.

– Du kan jo forestille deg hvordan det var å bo i dette lille samfunnet. Skammen rammet hele familien, sier Bestland.

Det hjalp ikke at datteren Birgitte fikk et barn utenfor ekteskapet. Det i seg selv var en skandale, og hun flyttet til Norge med barnet.

Drev hotell

Oline dro til Minneapolis, hvor hun hadde støttespillere. Da hun endelig fikk arven utbetalt, flyttet hun videre til Alabama hvor hun kjøpte og drev et hotell.

Etter mange år i Norge flyttet Birgitte tilbake til USA og tok seg av sin nå gamle mor. Oline døde i 1922, 84 år gammel.

Bernt hadde da gått bort. Han hadde fått fortsette som prest, men tapte etter hvert verv og innflytelse i den norske kirkeorganisasjonen. Han døde i 1899 under et besøk i Norge.

Selv om konflikten mellom Muusene fikk enorm oppmerksomhet da den varte, ble saken dysset ned etterpå.

– Oline selv skriver om fortielsen som skjedde etter rettsaken, forteller Kari Lie Dorer.

Også Bernt rammes

Det finnes minnetavler og statuer av Bernt Muus for innsatsen han la ned for kirken og for St. Olaf College, der han var den første presidenten.

På St. Olaf er bygningene oppkalt etter tidligere presidenter. Men det finnes ikke noe bygg som heter Muus.

Kari Lie Dorer mener dette ikke er tilfeldig.

– Jeg har sterke indikasjoner på at det har vært en bevisst innsats for å fortie saken, mener hun.

Dorer har forsket på Muus-saken i amerikanske arkiver. Resultatene kom med i den amerikanske versjonen av boka om Oline Muus, skrevet av den norske historikeren Bodil Stenseth.

Norsk-amerikanske lesere vil nok være splittet i synet på Bernt Muus, tror Dorer.

– Noen vil avfeie ham som en patriark. Samtidig vil mange verdsette hans betydelige bidrag til etableringen av den norsk-lutherske kirken i Midtvesten og for opprettelsen av St. Olaf College.

Hun ser likheter mellom Bernt og Oline.

– Muus-ekteparet er begge to sentrale figurer som arbeidet for å hjelpe andre, selv om det er markant forskjell på verdiene deres og hvordan de gikk fram for å gjøre det.

Referanser:

Stenseth, Bodil: Muus vs. Muus: The Scandal That Shook Norwegian America. Redigert av Kari Lie Dorer. Oversatt av Dorer og Torild Homstad. NAHA, 2024

Shaw, Joseph M: Bernt Julius Muus. Founder of St. Olaf College. NAHA, 1999.