Det finnes to viltvoksende arter av or i Norge

Svartor (Alnus glutinosa) finnes på Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag, helst på djup, næringsrik og gjerne fuktig mark der den kan bli opptil 25 m høg. (Foto: John Yngvar Larsson / NIBIO)

Svartor er varmekjær med noe begrenset utbredelse, mens gråor er mindre kresen og langt vanligere. Begge artene har inngått et samarbeid med bakterier i røttene: treet får ekstra nitrogen fra bakteriene, og bakteriene får organisk næring tilbake.

Svartor (Alnus glutinosa) er en lavlandsart som hovedsakelig vokser langs kysten nord til Sunnmøre. Den finnes spredt på Østlandet nord til Mjøsa og videre langs kysten til nord i Trøndelag. Den mer hardføre gråora (Alnus incana) finnes over hele landet, med unntak av de mest tempererte skogene på Sørlandet og aller lengst nord i Finnmark. Gråor kan påtreffes til litt over 1000 moh.

Svartorbladene er sagtannete, tverre eller innbuktet i spissen, blanke og grønne under. Både blad og knopper kan være klebrige. Gråorbladene er sagtannete og tilspissete, matte og litt bleke under. Både knopper, kvister og bladunderside er hårete. Hunnraklene og dermed også "konglene" har tydelig skaft hos svartor, men er omtrent uten skaft ("sittende") hos gråor. Orebarken er glatt i ung alder, grå hos gråor og mørkt gråbrun hos svartor. (Foto: Line Johansen / Per Vesterbukt / NIBIO)

Svartor elsker fuktighet og står gjerne i vann hvor røttene fungerer som støttende stylter. Skogtyper med svartor kan bli nærmest sumpaktige, og vegetasjonen kan være svært frodig og rik.

Nitrogenfiksering

Planter er helt avhengige av nitrogen for å vokse. Atmosfæren inneholder 78 prosent nitrogen, men plantene kan ikke bruke dette direkte. Or får hjelp til nitrogenforsyningen fra en bakterie i slekta Frankia som lever i røttene. Bakterien omdanner fritt nitrogen til nitrat eller ammonium som trærne kan bruke. Bakterien får tilbake organisk næring i form av sukker.

Etter hogst får or en karakteristisk rødfarge på stammetverrsnittet. Når veden fra or kommer i kontakt med oksygen polymeriseres fenoler og gir et rødfarget produkt som beskytter veden mot sykdomsfremkallende organismer. (Foto: Lars Sandved Dalen / NIBIO)

Før bladfellingen om høsten bryter de fleste løvtrærne ned det grønne fargestoffet klorofyll i bladene. Samtidig tar de vare på viktige næringsstoffer. Or er mer «slepphendte» med bladene sine om høsten og feller dem grønne. Dette skyldes trolig at de får ekstra nitrogen fra bakteriene i røttene og dermed kan tillate seg å sløse med næringsstoffene i bladene.

Svartor med hengende hannrakler. (Foto: Dan Aamlid / NIBIO)

Bruk av or

Begge artene kan brukes til mye av det samme. Or brukes til møbler, musikkinstrumenter, paneler og dreiearbeider, men kan også benyttes som finér. Virket er lett å impregnere for å øke treets holdbarhet til bruk utendørs. Siden virket lett kan gjennomfarges og brukes til å imitere andre verdifulle mørkere treslag blir svartorvirket kalt «Nordens mahogni». 

Orevirket er motstandsdyktig mot vann og har tidligere vært brukt til drikkevannsrør. Veden er smaksnøytral og egner seg også til oppbevaring av mat. Oreløv ble tidligere brukt mye som dyrefôr. Gråor brukes gjerne til ved. Or egner seg også som flomsikring og erosjonsvern, og på grunn av nitrogenfikseringen til jordforbedrende tiltak.

Slektstrekk og artsskiller

Hunnrakler. Rakleskjellene forvedes under modningen, slik at fruktsamlingen ser ut som en kongle. (Foto: Dan Aamlid / NIBIO)

Oreslekta tilhører bjørkefamilien. I likhet med bjørk har både svartor og gråor enkjønnete blomster samlet i hann- og hunnrakler som sitter på samme tre. De er altså sambu. Hos or anlegges hunnraklene på høsten, de overvintrer og blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Rakleskjellene forvedes under modningen, slik at fruktsamlingen ser ut som en kongle. 

«Konglene» faller ikke av når frøene spres, men sitter på treet gjennom vinteren. Ett tre kan derfor ha flere raklegenerasjoner. Frøene har luftfylte lister og spres med vind og vann. Trærne blir høyst 20–25 meter høye og sjelden særlig over 100 år. Gråor vandret inn til landet for ca. 7500 år siden. Svartor ankom noe senere.

(Teksten ble først publisert i Nationen)