Når maten svikter, svekkes elgen i flere generasjoner

I mer enn 20 år har forskere kartlagt elgens beiteressurser fra Agder i sør til Trøndelag i nord.

Resultatet er et av Europas mest detaljerte datasett om beitetilgang, beitepress og elgkondisjon. Nå begynner dette materialet å gi klare svar.

Klima, skogbruk, parasitter, naturinngrep og mangel på storokser har alle vært trukket fram som forklaringer. 

Den nye og omfattende studien fra Nibio viser at tilgangen på mat uansett er grunnleggende viktig.

Hva spiser elgen – og hvor mye?

Beitetakster er en metode for å måle hvor mye mat som finnes i skogen og hvor hardt den er beitet. 

Mens tradisjonelle metoder har vært utviklet for raskt å overvåke beitepress, har forskerne i denne studien brukt en mer detaljert og forskningsbasert variant.

– Vi har målt den faktiske og absolutte mengden beite, ikke bare brukt en indirekte grovere indeks som har vært vanlig praksis.

Det sier forsker Hilde Karine Wam i Nibio.

– Vi har registrert ubeitede årsskudd i centimeter, noe som gir et presist bilde av tilgjengelig vinterbeite. Dessuten har vi kartlagt dekningen av alle plantearter, ikke bare antall trær, sier Wam.

Resultatet er at forskerne har fått et helhetlig bilde av elgens matressurser – både i vekstsesongen og i «magre» vintermåneder.

Bjørk er det vanligste beitetreet i de fleste studieområdene. (Foto: Jutta Kapfer)

Matmengden betyr mye – men ikke likt overalt

Et hovedfunn er at det er en sterk sammenheng mellom mattilgang og elgens helse og form. 

Elgbestander som lever i områder med rikelig og variert beite, har elgkuer som får flere kalver. Kalvene veier også mer.

Bildet er imidlertid ikke likt over hele landet. Naturgitte forhold som snømengde, terreng, og berggrunn spiller inn. 

I noen områder må elgen bruke mer energi på å finne mat, mens andre steder har større mangfold av beiteplanter. 

Forskerne delte derfor studieområdene inn i fire regioner med ulike forutsetninger for å produsere elgbeite.

– Den samme mengden mat gir ikke nødvendigvis samme kondisjon i ulike deler av landet, forklarer Wam.

Fire regioner med ulikt naturgrunnlag for å produsere elgbeite, og ulikt historisk beitepress. Oransje vannrett linje er antall kalver før første historiske bestandstopp. Det antas å være maksimalt det elg kan oppnå i regionen. (Figur: Nibio)

Arven etter overbeite: Når fortiden holder elgen nede

Et av de mest interessante funnene handler om «vedvarende morseffekter»: effekter av tidligere overbeite som forplanter seg i generasjoner.

Dårlig kondisjon kan altså gå i arv. Elgkyr som selv vokser opp med lite mat, blir lettere som voksne. 

Dessuten får de færre og mindre kalver. Denne effekten kan vedvare i flere generasjoner – selv om beitetilgangen senere bedrer seg.

– I områder som har vært hardt overbeitet tidligere, er elgene fortsatt lettere og mindre produktive enn vi skulle forvente ut fra dagens tetthet og mattilgang, sier Wam.

Forskerne fant denne typen historisk overbeite i store deler av Sør-Norge, særlig vest for Oslofjorden. Der viste flere bestander tydelig redusert kondisjon sammenlignet med det forskerne ville forvente ut fra dagens beitemengder.

Elgkyr som selv vokser opp med lite mat, blir lettere som voksne. Dessuten får de færre og mindre kalver. (Foto: Inger Bjørndal Foss)

Kalverater røper matmangel tydeligere enn kalvevekter

Et annet tydelig mønster er at antall kalver per ku er en mer følsom indikator på mattilgang enn hvor mye kalvene veier.

– En elgku i svært dårlig kondisjon er tilbøyelig til å få bare én kalv framfor to, som er det mest vanlige for kuer i bra nok kondisjon, forteller Wam.

– Den kalven som faktisk blir født, kan likevel få relativt god vekt ettersom mora tærer på egne kroppsreserver. Derfor vil kalveratene raskere avsløre problemet med dårligere mattilgang, sier hun.

Elgens favorittbeite kan være avgjørende – men ofte mangelvare

Bjørk er det vanligste beitetreet i de fleste studieområdene, men dette er sjelden en foretrukket art for elg – unntatt i områder som har få andre løvtrær å tilby.

– Dersom elgen kan velge fritt foretrekker den artene rogn, osp, selje og eik, de såkalte ROSE-artene, sier Wam.

Forskningen viser at elgens kondisjon de fleste steder er sterkere knyttet til mengden av disse foretrukne artene enn til total mengde tilgjengelig buskbeite. 

Likevel utgjør ROSE-artene i snitt bare rundt en sjettedel av buskbeitet.

– Elgen får best kondisjon der den kan tillate seg å være kresen, forteller Wam.

Klimaendringer, økt nedbygging, mer ferdsel, endret skogskjøtsel og økende konkurranse med andre hjortedyr vil legge ytterligere press på elgen i årene som kommer. (Foto: Jutta Kapfer)

Store forskjeller mellom regioner

Hvor mye og hva slags beite som trengs for å holde elgen i god form, varierer sterkt geografisk.

På vestsiden av Oslofjorden er det flere områder som historisk har vært hardt beitet. Her trengs det opptil ti ganger mer ROSE-beite for å nå samme elgkondisjon som for eksempel i Østfold, forteller forskeren.

I Innlandet, som har minst historisk overbeite, klarer elgen seg godt på relativt små mengder kvalitetsbeite.

I kystnære Trøndelag har det vært den totale beitemengden og ikke ROSE-beitet som har begrenset elgkondisjonen. Dette er til dels en følge av kortere vinter og dermed større betydning av sommerbeite.

– Det er bare om vinteren at elgen har preferanser for visse treslag. Om sommeren kan ei bjørk være like attraktiv som ei selje, forklarer Wam

Slik sett gir studien en sjelden mulighet til å tallfeste hvor mye mat som egentlig behøves – og hvor det er størst risiko for at elgen går «i minus».

Tilgjengelig mengde buskbeite og antall kalv per ku sett under jakta (kalverater). R2 angir grad av sammenheng (1.00 er maks). Forkortelsene viser område og år for beitetakstene. Rød vannrett linje er kalveratene før første historiske bestandstopp og antas å være maks det elg kan oppnå i regionen. (Figur: Nibio)

Ny tommelfingerregel for forvaltningen

Et av de mest brukbare funnene for praktisk forvaltning handler om bjørk:

– De fleste elgbestandene ser ut til å falle i kondisjon når mer enn 15–20 prosent av bjørkeskuddene blir vinterbeitet over tid.

Dette gir en tydelig terskelverdi som kan brukes i overvåkingen av elgbeite. Bjørk er dessuten en bedre indikator enn rogn i mange områder, fordi rogn ofte er så hardt beitet at den ikke lenger viser endringer i beitetrykket.

Viktig kunnskap – også i et varmere klima

– Selv om studien forteller oss hva som hittil har fungert, er framtida mer usikker, sier Wam.

Klimaendringer, økt nedbygging, mer ferdsel, endret skogskjøtsel og økende konkurranse med andre hjortedyr vil legge ytterligere press på elgen.

Sannsynligvis vil det bli vanskeligere for elgen å opprettholde god kondisjon i årene som kommer. 

Uansett har 20 år med beitetakster gitt oss et solid kunnskapsgrunnlag for å forvalte elgen mer proaktivt, ifølge elgforskeren.

– Beitetakster kan varsle om problemer før elgen selv viser tydelige tegn på dårligere kondisjon, avslutter hun.

Referanser:

Hilde Karine Wam: 20 ÅR MED BEITETAKSTER - Mattilgang har forklart mye av variasjonen i elgkondisjon. Populærvitenskapelig artikkel, NIBIO POP, 2025. Doi.org/10.21350/vyv3-2n49

Hilde Karine Wam mfl.: Food for fitness? Insights from 24 Norwegian moose populations for proactive monitoring and preventing overabundance. Ecosphere, 2025. Doi.org/10.1002/ecs2.70476

Hilde Karine Wam og Olav Hjeljord: Nye betraktninger om elg og kondisjon. Populærvitenskapelig artikkel, NIBIO POP, 2023.