Mitt poeng var aldri at alle pakistanere er muslimer

Postkolonial teori undersøker hvordan grupper konstrueres som «de andre» gjennom språk, representasjoner og maktforhold. Sentralt i denne tradisjonen er analysen av hvordan ikke-vestlige grupper fremstilles som grunnleggende forskjellige fra majoriteten, skriver innsenderen. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

DEBATT: Det er verdt å merke seg at kategorien «pakistaner» har fungert som en implisitt markør for både det muslimske og det ikke-vestlige, særlig i innvandrings- og integreringsdebatter.

Som respons til mitt innlegg har Sylvie Reinemo og Kaleb Ström påpekt viktigheten av presis begrepsbruk i deres respons «Pakistanere er ikke én religiøs gruppe».

Mitt poeng var aldri at alle pakistanere er muslimer, eller at kategoriene «pakistaner» og «muslim» er identiske størrelser. Pakistan består selvsagt av religiøst mangfold, både i Pakistan og i diaspora.

Leser meg på feil premiss

Diskursanalyse handler ikke bare om semantikk. Det handler også om historisk bruk, maktforhold, konnotasjoner og sosiale forestillinger. Dermed er det relevant at FrPs retorikk over tid har rettet seg mot pakistanere, ikke-vestlige innvandrere og muslimer.

Forfatterne hevder at jeg «leser kategorien «pakistaner» nærmest automatisk gjennom kategorien «muslim». Jeg verken uttrykker dette direkte eller antyder det indirekte.

Det jeg derimot gjør, er å vise til forskning om hvordan muslimer omtales i FrPs diskurs i konteksten av ikke-vestlig innvandring som et bredere fenomen.

Jeg henviste blant annet til førsteamanuensis Therese Bjørnaas (2021) som har undersøkt hvordan tidligere FrP-leder Siv Jensen har brukt kjønnslikestilling som målestokk for norske verdier.

Forskning på FrPs retorikk

I artikkelen skriver Bjørnaas:

«I politiske diskurser har flere forskere vist hvordan likestilling opererer som en forskjellsmarkør mellom ikke-vestlige innvandrede og etnisk norske. De ikke-vestlige innvandrede framstilles ofte i disse diskursene som en gruppe som utfordrer likestillingsidealet, i motsetning til de moralsk overlegne etnisk norske som blir sett på som formidlere av denne verdien» (s. 55).

Forskere betrakter altså ikke FrPs innvandringsdiskurs som noe som utelukkende handler om muslimer.

I FrPs partiprogram 2025 – 2029 står det: «En integreringskontrakt som alle ikke-vestlige innvandrere må signere, skal etableres» (s. 21).

En slik kontrakt rammer ikke-muslimske minoriteter fra Pakistan på lik linje med muslimer.

Videre står det:

«Mange kommuner har høy andel innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn, noe som kan føre til parallelle samfunn» (s. 25).

Også her er kritikken rettet mot ikke-vestlige innvandrere generelt, og omfatter muslimske pakistanere så vel som kristne, hinduer, ateister og andre grupper.

Konstruksjonen av «de andre»

Bjørnaas analyserer FrPs retorikk gjennom et postkolonialt perspektiv. Postkolonial teori, særlig i sin diskursanalytiske tradisjon, undersøker hvordan grupper konstrueres som «de andre» gjennom språk, representasjoner og maktforhold.

Sentralt i denne tradisjonen er analysen av hvordan ikke-vestlige grupper fremstilles som grunnleggende forskjellige fra majoriteten.

Det var innenfor dette perspektivet jeg analyserte uttalelsen om «minusvarianter» i lys av FrPs diskurs om ikke-vestlig innvandring. Da er forskning på FrPs omtale av muslimer relevant, fordi den illustrerer hvordan ikke-vestlige minoriteter konstrueres innenfor slike diskurser.

Analysen forutsetter ikke at alle pakistanere er muslimer. Den undersøker hvordan ulike kategorier historisk har fungert sosialt og politisk i norsk offentlighet. At pakistanere med ikke-muslimsk bakgrunn også rammes av FrPs diskurs om ikke-vestlig innvandring, illustrerer dessuten hvorfor Reinemo og Ströms innvending ikke rokker ved hovedpoenget i analysen min.

Pakistanere i offentligheten

Det er også verdt å merke seg at kategorien «pakistaner» i norsk offentlighet over flere tiår ofte har fungert som en implisitt markør for både det muslimske og det ikke-vestlige, særlig i innvandrings- og integreringsdebatter.

Dette gjelder ikke minst i lys av FrPs historiske retorikk, som over tid har beveget seg mellom kategorier som «pakistanere», «ikke-vestlige innvandrere» og «muslimer», ofte innenfor det samme forestillingsuniverset om «oss» og «dem».